Etter angrepet på Charlie Hebdo i januar i år blusset diskusjonen opp: trenger vi et «European Intelligence Agency» som samordner europeiske etterretningstjenester og styrker anti-terror samarbeidet? Det korte svaret ble nei, og diskusjonen om å utvide mandatet til IntCen – EU Intelligence Analysis Centre, hvor medlemslandene deler informasjon – stoppet. Som så ofte ellers ble svaret nasjonal tilstramming, og i Frankrike ble det vedtatt nye strengere overvåkningslover. I etterkant av de nådeløse angrepene på Paris denne helgen har det kommet frem at to av gjerningsmennene bodde i Belgia. Terroren som finner sted i Europa nå er ikke nasjonal – den er grenseoverskridende. Er det på tide å gjenopplive diskusjonen om dypere europeisk etteretningssamarbeid?
Støttespillerne er flere: etter togbombingen i Madrid i 2004 ble Spania en uttalt tilhenger av et europeisk etterretningsbyrå, og etter angrepet på Charlie Hebdo var også Italias statsminister Matteo Renzi en av forkjemperne. Denne helgen har den tidligere belgiske statsministeren Guy Verhofstadt, nå Europaparlamentariker og leder av den liberale fraksjonen i Europaparlamentet, relansert ideen. Han begrunner behovet slik:
Terrorists know no borders, while our 28 national security agencies cannot cross borders and can merely coordinate. This ultra light approach in European counter-terrorism is failing time and again.Both the Charlie Hebdo attacks in January and the terrorist attacks of last Friday show that the terrorists come from different countries and are known by some of the national authorities but that this information does not adequately reach other authorities. (…)We cannot wait any longer to give our counter-terrorism agencies the same European scope as the criminals they fight.
Guy Verhofstadt på sin Facebook-side 15.11.2015
IntCen er idag en del av EUs utenrikstjeneste, European External Action Service (EEAS), og med kun 80 ansatte har IntCen ingen egne etterforskningsressurser. For å produsere oppdaterte risikoanalyser er senteret helt avhengig av å bli foret etterretning fra nasjonale sikkerhetstjenester – noe som skjer i varierende grad.
Norges tilknytning
EØS-avtalen dekker ikke sikkerhetspolitisk samarbeid, og Europautredningen «Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU» fra 2012 reflekterer over den norske ambivalensen omking EUs sikkerhetspolitiske samarbeid: på den ene siden har norske politikere ønsket en så nær tilknytning som mulig, samtidig som det har vært en ambivalens omkring hvorvidt det er ønskelig at EU lykkes med å utvikle en felles utenriks-og sikkerhetspolitikk (NOU 2012:2). Etter en noe haltende start med det utenrikspolitiske samarbeidet gjennom opprettelsen av EEAS, har EUs utenrikspolitikk blitt tydeligere og mer kraftfull det siste året, under ledelse av italienske Fredercia Mogherini. Europautredningen påpekte et viktig trekk ved Norges forhold til EU på utenriks-og sikkerhetsfeltet:
Norges relasjoner med EU på dette feltet styres i langt større grad av politikken enn av retten.(NOU 12:2)
I et Europa som holder pusten av redsel for når og hvor neste terrorangrep kommer, vil det tvinge seg frem diskusjoner om hvordan landene best kan samarbeide for å hindre nok en katastrofe. Dersom et europeisk FBI blir svaret, er det vanskelig fra et sikkerhetspolitisk ståsted å se hvordan Norge kan stille seg utenfor.