Skrevet i:

«Fit for 55» og karbonlekkasje: Hvordan kan vi sikre at utslippene kuttes i stedet for å flyttes?

«Fit for 55» – Fra gratiskvoter og kompensasjonsordninger til importtoll

EU strammer opp kvotemarkedet gjennom klimapakken «Fit for 55». Bare siden 2017 har prisen på en utslippstillatelse for et tonn CO2 10-doblet seg fra rundt 5 til over 50 euro per tonn CO2. Med den nye pakken er det duket for ytterligere prisøkninger. Antallet kvoter vil innen kort tid kuttes med 117 millioner tonn, og 2030-målet oppjusteres fra 43 til 61 % kvotereduksjon i 2030, relativt til 2005.

Kvotemarkedet utvides dessuten til å omfatte flere nye sektorer, som flyruter mellom EU-land, deler av skipsfarten, og energi til husholdninger. Fra før av har systemet i hovedsak omfattet innenriks luftfart, energiproduksjon og industri. Essensen i systemet er at EU fastsetter hvor store utslipp sektorene kan ha, og utsteder et tilsvarende antall utslippstillatelser som gis bort eller selges til forurensere, som deretter står fritt til å kjøpe/selge dem videre.

En sentral del av «Fit for 55» er at unionen gradvis vil bevege seg bort fra kvotekompensasjonsordninger og gratiskvoter, og heller basere seg på klimatoll i markeder som er særlig utsatt for karbonlekkasje. Hva innebærer det i praksis? I denne artikkelen vil jeg gi en rask innføring i fordelene og ulempene med de tre modellene.

Hva er karbonlekkasje, og hvorfor er det et problem?

Karbonlekkasje er at utslippskutt et sted fører til utslippsøkninger et annet sted. Når man snakker om at utfasing av norsk olje gir økt olje-produksjon i andre land snakker vi om karbonlekkasje. Gjennom å kutte ned på tilbudssiden går prisen på varen opp, noe som leder til at tidligere ulønnsomme prosjekter i andre land blir lønnsomme. Store deler av Europas utslipp, særlig knyttet til industri, finner sted i næringer hvor vi antar at redusert produksjon medfører karbonlekkasje.

EU har derfor måttet balansere to hensyn: på den ene siden ønsker vi at industrien skal ha insentiver for å produsere varer på en mer klimavennlig måte. Samtidig ønsker vi å hindre at prising av utslipp medfører at produksjonen stanses i Europa og flyttes til andre land. Flertallet av verdens land priser ikke klimagassutslipp, noe som gjør dem lukrative for næringer med høye utslipp.

En måte vi har prøvd å balansere disse to hensynene på er gjennom å dele ut gratis kvoter til utsatte næringer. Hvorvidt du må kjøpe klimakvoter eller får dem gratis har i utgangspunktet ikke noe å si for insentivene dine til å drive mer klimavennlig. Dersom du kutter utslipp kan du selge kvotene du har fått. På den måten vil man spare penger på å kutte utslipp, så lenge klimatiltakene koster mindre per tonn Co2 enn du får for å selge kvoten du frigjør.

En annen måte å ordne dette på er gjennom kvotekompensasjonsordninger. Essensen i dette systemet er at næringsaktører i markeder hvor man frykter karbonlekkasje må kjøpe kvotene de trenger, men får en kompensasjon i omtrent samme størrelsesorden. På den måten er virksomheten like lønnsom, men med styrkede insentiver for klimakutt. For å illustrere hvordan dette virker kan du se for deg følgende eksempel:

La oss si at du leier ut en leilighet, men betaler strømmen for leietakeren. Til din store frustrasjon har det at leietakeren ikke betaler strømmen selv gitt vedkommende insentiver til å skru opp varmen i leiligheten langt utover det som er normalt. For å gi leietakeren bedre insentiver for fornuftig strømbruk har du besluttet å la vedkommende betale strømregningen selv. Samtidig er det viktig at leietakeren ikke blir sur og flytter ut. Hva er løsningen? Jo, du setter ned leien tilsvarende den ekstrakostnaden du forventer at strømregningen medfører. På den måten er leietakeren like fornøyd som før, men har fått bedre insentiver til å holde strømbruken på et fornuftig nivå.

Dette er i praksis det vi gjør for å få industrien til å bli værende i Europa. Omfanget av kompensasjonen kan selvfølgelig ikke tilpasses kvoteutgiftene år for år. Det ville ødelagt poenget med systemet om industrien, krone for krone, fikk tilbake pengene de bruker på å betale for utslippene sine.

Hva er problemet med disse to ordningene?

Ordningen medfører to problemer. Det ene er mindre penger i kassa til EU, da det offentlige enten gir fra seg inntekter fra kvotesalg, eller gir ut penger i kompensasjonsordninger. Dette er penger som kan gå til andre gode formål.

Det andre, og litt mer innviklede problemet, er at det vrir økonomien fra å produsere alt mulig annet til å produsere uforholdsmessig mye industrivarer. For å ta et eksempel: Lager du kraft direkte til husholdningene må du kjøpe kvoter, uten kompensasjon. Lager du kraft til et industrianlegg vanker det støtteordninger. Det innebærer at vi, som følge av støtteordninger, kanaliserer mer knappe ressurser inn i noen næringer enn i andre, uten at det nødvendigvis er der ressursene genererer mest velferd.

EU vil over til karbontoll

Med «Fit for 55» legger EU opp til å delvis erstatte disse ordningene med et annet system: toll på importerte varer, som korrigerer for at disse ikke er underlagt et prisingssystem for klimagassutslipp. Det vil kunne ivareta europeiske industriaktører sin konkurransekraft på hjemmemarkedet overfor utenlandske konkurrenter. Ettersom man samtidig faser ut noen av støtteordningene blir det billigere for EU å drifte systemet. I stedet for å betale penger til innenlandske aktører kan man hente penger fra utenlandske aktører. Karbontoll gir dessuten mindre økonomiske vridninger i favør av industriproduksjon enn hva som er tilfellet med gratiskvoter og kompensasjonsordninger.

Problemet med karbontoll-regimet er at det ikke gir gode svar på hva som skal skje med den delen av industrien som eksporterer til tredjeland. La oss si at EU og Kina konkurrerer om å selge industrivarer til India. Med gratiskvoter vil de to konkurrere noenlunde under de samme vilkårene, selv om det europeiske selskapet driver grønnere enn det kinesiske. Med karbontoll alene vil ikke dette lenger være tilfellet.

Er dette en lur omlegging fra EU?

Avhengig av hvor stor andel av europeiske industrivarer som selges til tredjeland vil overgangen trolig gi mer karbonlekkasje. Industrien har god grunn til å være bekymret. De vil både tape konkurransekraft overfor andre land, samtidig som fraværet av støtteordninger vil ramme lønnsomheten.

Skrevet av Ole Kvadsheim

Ole Kvadsheim

Er utdannet samfunnsøkonom og har bakgrunn fra nei-bevegelsen

3 posts