Debatten om EUs rolle og eksistens er et tilbakevendende tema både i Brussel-bobla og blant EUs motstandere og tilhengere andre steder. På politisk nivå i EU-hovedstaden har EU de seneste årene beveget seg bort fra den gamle detaljreguleringen og fokuserer nå mer på de felles utfordringene unionen står overfor. Men en evig diskusjon om hva EU er eller bør være vil aldri fenge det store flertall av innbyggerne. Fokuset må være på å levere solid arbeid innen det eksisterende regelverket og slik gjenvinne folks tillit til systemet. Et behov som blir enda sterkere når Donald Trump tar over som USAs president i januar.
Hva mener du? Si din mening i kommentarfeltet!
Rykter skal ha det til at det på skrivebordet til konkurransekommissær Margrethe Vestager står en figur av en hånd som viser fingeren. En artig overraskelse for de som kommer besøk (kanskje avhengig av hvorfor de er der). Margrethe Vestager oppleves ellers ikke som en spesielt aggressiv person, men hennes kompromissløse jakt på ulovlig statsstøtte gjør at hun blir kalt en politisk rockestjerne http://gknordic.com/no/nytt/ukesbrev/en-politisk-rockestjerne/), og fyker opp som EU-systemets mest populære kommissær. Denne rollen har hun et enda sterkere grep om etter at det i slutten av oktober ble kjent at bulgarske Kristalina Georgieva går av som kommissær. Georgieva har i to år hatt rollen som EU-kommisjonens administrative leder, iblandet en god dose politikk. Hun la ikke skjul på at ledelsen rundt kommisjonens president Jean-Claude Juncker, og spesielt hans høyre hånd Martin Selmayr, har bidratt til avgjørelsen om å gå av. Men som den nye direktøren i IBRD/IDA, lånearmene til Verdensbanken, sa, hun ville aldri forlatt en jobb på grunn av kun én person.
Med Georgieva mister kommisjonen en viktig drivkraft for EUs administrasjon og budsjettbehandling. Tapet er også tap av stabilitet, en mangelvare i EU for tiden. Med Brexit, det manglende samarbeidet om å ta vare på flyktninger og den greske budsjettkrisen friskt i minne er det vanskelig å få øye på et aktuelt tema i EU som ikke ender opp i en diskusjon om EUs identitet, eksistens og handlekraft.
Heldigvis finnes det unntak. I august lanserte Vestager et krav til Apple (http://europa.eu/rapid/press-release_STATEMENT-16-2926_en.htm) om å tilbakebetale opp til 13 milliarder euro som erstatning for manglende skatt mellom 1991 og 2015. Kommisjonens generaldirektorat for konkurransekraft (DG Competition) har kommet til at skattefordelene Apple har oppnådd hos irske myndigheter innebærer ulovlig statsstøtte og er konkurransevridende. I 2014 ser det ut til at Apple betalte så lite som 0,005% skatt. Irske myndigheter har bestemt seg for å ta denne avgjørelsen til retten. Redselen for konsekvenser for andre multinasjonale selskaper (som kan vise seg å bli ganske reell: http://www.irishtimes.com/business/economy/commission-may-examine-300-more-irish-tax-rulings-1.2837500), samt mulig tap av viktige arbeidsplasser og posisjonen Dublin har fått som et sentrum for teknologibedrifter i Europa er åpenbar. I Irland murres det allikevel om at 13 milliarder euro tilsvarer hele det irske helsebudsjettet i ett år (http://www.politico.eu/article/margrethe-vestager-slams-apple-with-e13-billion-tax-bill/) – en sektor som er kronisk underfinansiert og sliter med rekruttering på grunn av lave lønninger.
Det eneste som er sikkert er at dette vil ta tid. Kommisjonens argumenter støvsuges for rusk av irske myndigheter, Apples advokater samt et ikke lite antall andre land som også muligens vil kunne fremme krav om tilbakebetaling av skatt da Apple-produktene det er snakk om har vært solgt i flere land.
Det har stormet voldsomt rundt Margrethe Vestager og hennes medspillere den siste tiden, en storm de har stått godt i så langt. I et EU som preges av sjokknyheten om Brexit, fjorårets greske budsjettdrama, en flyktningesituasjon mange av medlemslandene ikke tar ansvar for og mange flere uromomenter representerer Apple-saken en befriende ryddighet. Det er et regelverk, det håndheves, det etterprøves, og de som har ansvar stilles til ansvar. Ikke en eneste gang har Apple-saken blitt til en metadiskusjon om hva EU skal være og hvorfor det ikke fungerer. Apple-saken, og de mange andre varslede sakene mot blant annet McDonalds og Amazon, kan bidra til å styrke EUs innbyggeres tro på at de mange tiårene med europeiske integrasjon har resultert i et system som faktisk fungerer og evner å ta tak i tverrnasjonale problemstillinger.
Saken vil gå over lang tid fremover, og det er flere mulige utfall. Apple kan komme til å måtte betale, det er også en mulighet for forlik og selvsagt også en mulighet for at regelverket vil tolkes dithen at hverken den irske stat eller Apple har gjort noe feil. Uansett utfall vil EUs legitimitet som overnasjonal myndighet være den vinnende part. Grunnmargen til enhver offentlig institusjon er at avgjørelsene den tar skal kunne utfordres. Handlekraft og etterprøvbarhet er den beste oppskriften på en union EUs innbyggerne kan like.