Skrevet i:

Europas sikkerhetspolitiske oppvåkning

© by https://search.creativecommons.org/photos/ea5eac21-c44c-4e37-9a45-1a6cb3f3b0de

Ukraina-krigen tvinger frem en ny virkelighetsforståelse om europeisk forsvarssamarbeid og et nytt syn på de politiske prioriteringene i EU. Kriser fører med seg store endringer som kan påvirke gjeldende strukturer og den politiske mentalitet. Den realpolitiske tidsalder er for alvor tilbake i vår del av verden.

Kontinental samling

Russlands militære angrep på nabolandet Ukraina har allerede ført med seg et forsterket utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Europa og Nord-Amerika, og en forandret relasjon mellom Vesten og makthaverne i det byråkratisk-autokratiske Kreml.

Europas stater må nå revurdere egen forsvarsplanlegging og sin langsiktige diplomatiske relasjon med bjørnen i øst. Krigshandlingene har grunnleggende endret vestlig politikk i løpet av kort tid.

Krigen har for det første sveiset Vesten sammen etter år med interne uenigheter og politiske samarbeidsproblemer på en rekke saksområder. Dagens situasjon har for alvor vist hvor effektivt et samlet Europa og USA kan være på den globale arena. Få fredsbrytere kan stå imot Vestens militære og økonomiske maktmidler, i dagens kontekst er både Russland og Kina helt avhengige av tilgangen på de vestlige finansmarkeder. Kinas handel med EU og USA utgjør 13,7 og 12 prosent, sammenlignet med 2,4 prosent av landets totale handel med Russland.

Sanksjonene som svar på de pågående krigshandlingene har også vist den politiske styrken som finnes i et samstemt EU, da de iverksatte sanksjonene treffer den russiske økonomien hardt.

Den vestlige blokken med EU og USA i spissen representerer fortsatt den mektigste og mest effektive samling av stater i verdenspolitikken, der rivaliserende stormakter eller moderne versjoner av Napoléon Bonaparte merker tydelige konsekvenser dersom de velger å «pushe» den. Hvor lenge dette samholdet blant vestlige land varer vet vi ikke. Dette kan være starten på en ny politisk tidsalder, eller så kan oppbruddene komme fort. Det er for tidlig å si.

Ukraina-krigen har for det andre vist behovet for en militær opptrapping og et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa. På få uker har spørsmålet om rekkevidden for EUs forsvarssatsing aktualisert seg, og tidligere kritiske medlemsland som Danmark ønsker nå en folkeavstemning om en mulig inntreden i systemets formelle forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid.

Et nyorientert EU

At EU setter et sterkere søkelys på forsvarssamarbeid etter den russiske invasjonen av Ukraina den 24. februar er et naturlig utviklingstrekk. I denne konteksten dukker mange vanskelige spørsmål opp om de systemer og strukturer som eksisterer i EU for å håndtere aggressive fredsbryterstater som Russland.

Bør størrelsen på forsvarsbudsjettene og den generelle forsvarspolitiske prioritering være et kriteria for medlemskap i EU? Jeg mener at dette bør vurderes. Alle medlemsland bør forventes å komme med substansielle bidrag i krise og krig, og den politiske og finansielle satsing innen forsvarssektoren er en av indikasjonene på dette.

Et annet relevant spørsmål bør være hvilken kompetanse EU skal ha innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Skal dette fortsatt være et mellomstatlig anliggende? Eller bør deler av disse politikkområdene flyttes inn i den overnasjonale fold med delt kompetanse mellom EUs organer og medlemslandene?

Etter mitt syn bør EU opprette en multinasjonal forsvarskommisjon med den hensikt å utrede muligheter og avklare realistiske begrensninger for sitt samarbeid på dette feltet. EU, med Det europeiske forsvarsbyrået i spissen, bør nå samle kontinentets fagmilitære og statsvitenskapelige analysemiljøer sammen for å skape fremtidens forsvarskonsept, og vurdere om dagens traktat holder mål i det gjeldende sikkerhetspolitiske klima. Et kjernespørsmål her bør være EUs fremtidige forhold til verdens ledende militærallianse, NATO.

Samarbeidet mellom EU og NATO har styrket seg de siste årene, og aktørene fremstår både som strategiske supplement til hverandre og til en viss grad som konkurrenter. Begge aktører konsulterer hverandre jevnlig, og deltar med representanter på hverandres øvelser. Spennende blir det å observere relasjonen mellom disse aktørene i tiden etter krigen. Kan aktørene knyttes sammen på en annen måte?

Et tredje relevant spørsmål omhandler det sikkerhetspolitiske samarbeidet for land utenfor EU-systemet i PESCO. PESCO bør inkludere ikke-medlemsland i de interne politiske beslutningsprosesser i den øvrige delen av sin tonivå-struktur. Det strukturerte forsvarssamarbeidet bør opprette et konsensus-basert multinasjonalt beslutningsorgan spesielt for de europeiske landene i og utenfor EU, slik at de lange politiske linjer og de eventuelle doktrinære endringer ikke vedtas av Rådet for Den europeiske union. Dette kan være en god foreløpig eller fast løsning for de land med sterke folkeopinionener imot EU-medlemskap, slik som Norge og Sveits. Et fungerende forsvarssamarbeid må også ivareta en helhetlig politisk innflytelse, ikke bare vedrørende spørsmål om enkeltprosjekter.

Om Norge og Sveits blir medlem av EU på et senere tidspunkt, kan det bare spekuleres om- det ville vært den beste løsningen. Dog har jeg mine sterke tvil om en senere norsk inntreden. EU-spørsmålet er innenrikspolitisk komplisert i et land som Norge.

Aktualisering av EU-debatten i Norge og hurtige endringer  

Dagens situasjon har medført merkbare endringer den politiske oppfatningen blant mange i Norge, ikke minst om norsk medlemskap i EU. At Norge står utenfor de sikkerhetspolitiske diskusjonene i EU er lite formålstjenlig, ikke minst fordi samarbeidet mellom EU og NATO har blitt sterkere. Landets interesser ivaretas også rundt møtebordene i Brussel, særlig hvis PESCO utvider sitt virkeområde og om EU-NATO relasjonen formaliserer seg tettere på en rekke områder.

Det er også tydelig at endringer i den utenrikspolitiske debatten forekommer utenfor rikets grenser: det sveitsiske parlamentet ønsker nå at landets regjering utreder mulighetene for EØS-medlemskap, og Finland og Sverige opplever en gjenopplivet NATO-debatt. Ukraina-krigen styrker uansett legitimiteten til Europas overnasjonale og multinasjonale institusjoner.    

Den 17. januar, fem uker og tre dager før det russiske inntoget, skrev jeg et blogginnlegg om den sikkerhetspolitiske endringen i Europa, særlig om den endrede relasjonen mellom kontinentets hovedsteder og Washington, D.C. Siden det har mye endret seg mellom Europa og verdens ledende supermakt. Mitt tidligere blogginnlegg viser vanskeligheten, til en viss grad umuligheten, med en presis prediksjon om den langsiktige utvikling i verdenspolitikken, der enkelthendelser kjapt endrer både alliansebånd og interessekalkyler.

USA er nå for alvor tilbake i den europeiske sfære, og har trappet opp sitt militære engasjement i NATOs øst-europeiske og baltiske medlemsland, slik som i Litauen. Biden-administrasjonen har vellykket nok samlet Vesten mot Russland i denne situasjonen, der åpenhet om vital amerikansk etterretning har vist seg svært viktig.

Nøkkelen for den europeiske kollektive sikkerhet ligger i et tett politisk samarbeid med USA. USA er fortsatt den eneste reelle garantisten for sikkerhetsbistand for europeiske stater. Samtidig må Europa styrke sin autonome evne til å stå imot eksterne trusler. Derfor er Tysklands varslede militære opprustning meget gledelig, ikke minst er dette i den geopolitiske interesse for landene i Norden.

Samtidig må ikke enkelthendelser anvendes isolert i landenes sikkerhetspolitiske analyser, men må forsøke å se de lange linjene. Det er viktig med gjennomtenkte og langsiktige sikkerhetspolitiske prioriteringer, basert på strategiske analyser og ikke forhastede beslutninger. Nye fredsbryterstater eller ikke-statlige trusler kan forekomme, så et kontinuerlig politisk fokus på nasjonal sikkerhet og samfunnssikkerhet må være til stede.

Det er tid for en militær storsatsing i Europa. Nå må sikkerhetspolitikken være kontinentets absolutte førsteprioritet. Store kriser fører som regel til nye diskusjoner om politiske samarbeids- og tilknytningsformer mellom land, og disse debattene må tas nå.

 

 

Del, , Google Plus, Pinterest,

Skrevet av Njål Gustavsen

Njål Alhadeff Benkestoch Kjølholdt-Gustavsen (signerer som Njål Gustavsen) er masterstudent i statsvitenskap ved UiT. Tidligere medlem av det internasjonale utvalget i Europeisk Ungdom, bystyremedlem i Fredrikstad for Høyre, styremedlem i Høyres Studenterforening i Bergen og nasjonal studentleder i fagforeningen Samfunnsviterne. Han er også tidligere befal i innsatsstyrken Heron i HV-14, og prosjektkoordinator i Norges Blindeforbunds Ungdom.

3 posts