Skrevet i:

EUs Strategiske Kompass og hva det har å si for Norge

Mathilde Tomine Eriksdatter Giske, vit.ass. ved NUPI

© by "EU flags at the European Commission Berlaymont building" by Guillaume Périgois

EUs utenrikspolitikk er ikke kjent for å være verken spesielt slagkraftig eller samlet. Interessene til sterke medlemsstater er ofte splittet, og det finnes mange eksempler på hendelser der EU ikke har klart å komme til enighet rundt en situasjon, som under krigene på Balkan og i Ukraina-krisen. I en verden kjennetegnet av en økende grad av usikkerhet, med militære kjemper fra USA, Kina og Russland, har det blitt viktigere for EU å komme til enighet om sine strategiske mål og en felles forståelse av de truslene Unionen står overfor. 

Ønsket om et felles standpunkt har ført til at EU nå er i gang med utviklingen av et såkalt «Strategisk Kompass», som skal fungere som en utenrikspolitisk guide gjennom truende farvann. Kompasset skal ikke erstatte EUs globale utenriksstrategi som kom i 2016 – heller skal det peke Unionen i riktig retning, og være en tydelig melding til det internasjonale samfunnet om hvilken posisjon EU vil ha i utenrikspolitikken fremover. Prosessen startet sommeren 2020, etter engasjement fra Josep Borrell, EUs representant for utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk. Gjennom 2021 skal det foregå «strategiske samtaler» med medlemslandene, og det er forventet at et forslag vil komme på bordet innen 2022. Dette er en prosess Norge bør følge nøye med på, ettersom Norge og EU allerede har et tett samarbeid om utenrikspolitikk. 

Norsk samarbeid med EU er allerede omfattende. Vi har i mange år erfart hvilke fordeler og ulemper samarbeidsavtaler som EØS og Schengen innebærer. Disse avtalene er formelle og basert på faste og forutsigbare ordninger. Samarbeid om sikkerhet og forsvar er derimot ofte preget av uformelle avtaler,ad hoc-ordninger og bestemmelser blir tatt på saksbasis.  Selv om dette gir Norge stor grad av fleksibilitet og kan fungere som en beskyttelse for norsk suverenitet, gjør denne ordningen det også vanskeligere å påvirke beslutninger. Tradisjonelt har Norge en sterk tendens til å være enige i og tilpasse seg EUs erklæringer og restriksjoner. Norge har vært delaktig i sivile og militære operasjoner i regi av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP), i tillegg til å ha deltatt i forskningsprosjekter. Senest i 2020 var Norge med på en krisehåndteringsøvelse for å styrke EUs evne til å koordinere under eksterne konflikter og kriser, kalt «EU Integrated Resolve 2020». I tillegg har Norge siden 2006 vært involvert i prosjekter arrangert av Det europeiske forsvarsbyrået (EDA), og siden 2020 har Norge fått tillatelse til å ta del i EUs permanente strukturerte forsvarssamarbeid (PESCO). I mai fikk Norge tillatelse til å være med på et PESCO-prosjekt kalt «Military Mobility». I tillegg ble det bestemt i desember i fjor at Norge skal ta del i Det europeiske forsvarsfondet (EDF) fra 2021. Totalt sett blir det norske samarbeidet med EU tettere. Det betyr også at det må tas stilling til spørsmålet om når samarbeidet er ansett som tett nok.  

Ønsket om tett sikkerhetspolitisk samarbeid på det europeiske kontinentet, selv blant land som ikke er medlem av EU, ble forsterket mens Donald Trump var president i USA, og det ser ikke ut til at det har blitt mindre etter valget av Joe Biden. Etter over et tiår med kriser, er den sikkerhetspolitiske situasjonen mer betent og den politiske polariseringen sterkere enn den har vært på lenge. Fra EUs side har dette kommet til uttrykk i et sterkere ønske om tettere samarbeid, ikke bare mellom medlemsland, men også med tredjepartsland. Utviklingen av dette forholdet er derimot ikke noe bare EU må forholde seg til – norske politikere må også svare på spørsmålet om hva slags samarbeid det skal være mellom Norge og resten av Europa i utenrikspolitikken. 

Fra EUs side er samarbeid med Norge som regel lite kontroversielt. På samme måte har Norge foreløpig vært tydelige på hvordan vi ønsker å posisjonere oss vis à vis resten av Europa. I regjeringens strategi for samarbeidet med EU 2018-2021 står det at utfordringene er «for store for nasjonalstatene» å møte alene, og at «regjeringen vurderer kontinuerlig behovet for å videreutvikle samarbeidet med EU». Hva slags samarbeid ønsker vi oss i årene fremover? Hvordan skal vi posisjonere oss i forhold til EUs fremtidige utenrikspolitikk og det strategiske kompasset? Ettersom vi nærmer oss slutten på strategien, og ettersom vi potensielt ser på et regjeringsskifte til høsten, er det igjen på tide å vurdere hvordan samarbeidet med EU skal være.

Skrevet av Mathilde Tomine Eriksdatter Giske

Mathilde Tomine Eriksdatter Giske

Mathilde Tomine Eriksdatter Giske har to mastergrader, i statsvitenskap og historie, fra Universitetet i Agder. Hun jobber nå som vitenskapelig assistent for NUPIs forskningsgruppe for sikkerhet og forsvar.

1 posts