EUs høyrepresentant Federica Mogherini lanserte i dag militæroperasjonen «EUNAVFOR Med» som har for formål å identifisere, fange og avhende fartøy som brukes til å smugle flyktninger til Europa. EUNAVFOR Med vil bli gjennomført i tre faser. Den første fasen fokuserer på overvåkning og vurdering av menneskesmugling og menneskehandel nettverk i det sørlige sentrale Middelhavet.
I full overensstemmelse med folkeretten, vil en fase to av operasjonen vil utvide søket og, om nødvendig, beslaglegge mistenkelige fartøyer. Den tredje fasen vil kunne innebære ødeleggelse av skip og tilhørende eiendeler, og pågripelse av menneskehandlere og smuglere. En rekke av EUs medlemsland, blant annet Italia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia vil bidra med marinemateriell (Kilde: Euractive: Mogherini announces launch of naval operation)
Norge bidrar til den sivile beredskapen blant annet ved å sende skipet «Siem Pilot» og personell for å delta i operasjon «Triton»: EU-Norway: Norsk skip i Middelhavet
Fakta om EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk
- Ideen om en felles Europeisk forsvarspolitikk går tilbake til 1948 da Storbritannia, Frankrike og Benelux landene signerte Brusseltraktaten som senere dannet grunnlaget for opprettelsen av den Vesteuropeiske Union (VEU). Avtalen inkluderte en gjensidig forsvarsklausul og VEU ble i tillegg til NATO et viktig forum for dialog om sikkerhet i Europa. Et mer ambisiøst prosjekt foreslått i 1950, det Europeiske forsvarsfelleskap, med mål om vidtrekkende forsvarsintegrasjon, inkludert opprettelsen av en europeisk hær, felles budsjett, felles militære anskaffelser og felles institusjoner, ble derimot nedstemt i det franske parlamentet i 1954.
- Etterkrigstiden forble derfor preget av NATO-samarbeidet som den kollektive sikkerhetsleverandøren i Europa. Etter slutten på den kalde krigen og de påfølgende konflikter på Balkan, ble det klart at det Europeiske felleskapet måtte påta seg større og nye forpliktelser. I 1999 ble de såkalte Petersbergs-oppgavene innlemmet Amsterdamtraktaten, og EU ble en aktør innenfor innen konfliktforebygging og krisehåndtering, samtidig med at stillingen som «høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk» ble opprettet for å gi EU ett ansikt og en stemme i utenrikspolitiske saker.
- Siden den tid har EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk utviklet seg raskt og EU besluttet kort tid etter å utvikle egen kapasitet til militær og sivil krisehåndtering for å kunne håndtere mulige konflikter. I dag har EU 16 aktive sivile og militære operasjoner i sine nærområder, med totalt over 7000 soldater og sivile i tjeneste. Disse handler hovedsakelig om lavintensitets krisestyring, konfliktforebygging og opptrening av styrker, og EU har per i dag ikke tatt i bruk sin hurtigreaksjonsstyrke EU Battlegroups av mangel på politisk vilje og evne.
- I 2003 fikk den daværende høyrepresentant Javier Solana i oppdrag av medlemsstatene å utvikle en sikkerhetsstrategi for Europa. Dokumentet «A Secure Europe in a Better World», analysert for første gang EUs sikkerhetsmiljø og identifiserte viktige sikkerhetsutfordringer og politiske implikasjoner for EU. Gjennomføringen av dokumentet ble revidert i 2008.
- Lisboatraktaten tredde i kraft i desember 2009 og er en viktig videre byggesten i utviklingen av den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP). Traktaten inneholder både en gjensidig bistand- og solidaritetsklausul og etablerer en egen europeisk utenrikstjeneste (EEAS) under myndighet av EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk.
- Videre utvikling av CSDP var på dagsordenen til det Europeiske Rådets møte i desember 2013, hvor en rekke tiltak ble besluttet for å forbedre effektiviteten, synlighet og virkningen av CSDP samt å styrke Europeisk forsvarsevne og forsvarsindustri.
- Forskyvninger i trusselbilde med nye utfordring fra Russland i øst og et stadig mer ustabilt naboskap rundt det sørlige Middelhavet påvirker rammene for europeisk videre sikkerhetspolitikk og stiller nye krav til kapasitetsbygging og samarbeid. EU er derfor i ferd med å forberede en ny sikkerhetsstrategi, samtidig som at USA krever at Europa bidrar mer. I gjennom Ukraina-krisen, bruken av sanksjoner og også atomforhandlingene med Iran vokser EU frem som en stadig viktig sikkerhetspolitisk aktør for Europa ved siden av NATO.
(Kilder : European External Action Service)