Da den britiske statsministeren David Cameron møtte sine europeiske kollegaer i Brussel denne uken for å reforhandle britenes forhold til EU i forkant av en folkeavstemning neste år, gjorde han noe som vi nordmenn bare kan drømme om : han utøvde britisk selvråderett, pekte på ting han liker og ikke liker i EU-samarbeidet, og diskuterer hvordan EU kan formes litt mer etter hans ideer.
Var det noen som sa at EU er en statisk samarbeidsform?
Fra et norsk ståsted var toppmøtet denne uken temmelig surrealistisk å følge med på: de store temaene som opptar våre politikere diskuteres, krangles og forhandles om – være seg grensekontroll, velferdsrettigheter, krigen i Syria – uten at vår statsminister kan fremføre norske meninger om hvilke løsninger som er mest hensiktsmessige for oss.
Det er det som er forskjellen på EU og EØS.
EU-land har anledning til å forme politikk som angår oss på en helt annen måte enn hva Norge har mulighet til. Storbritannias flørting med Brexit er, litt satt på spissen, en øvelse i hvordan selvråderett faktisk utøves i det 21. århundre: gjennom diplomatisk multilateralt samarbeid. Har britene skjønt noe som ikke har siget helt inn i den norske bevisstheten? At EU er et prosjekt du kan forme, utfordre og utvikle?
Brexit er derfor det viktigste som har skjedd norsk EU-debatt siden medlemskapsdebatten i 1994: den viser oss at medlemskap ikke er det samme som å gi opp nasjonale interesser, men snarere en mulighet til å påvirke hvordan vi som tett sammenvevede land og økonomier kan samarbeide best mulig. Det er det som er forskjellen på EU og EØS.
Det betyr ikke at det er en lett øvelse. Toppmøtet i Brussel torsdag og fredag ga medlemslandene mulighet til å diskutere kravene Storbritannia har fremsatt. Da Cameron tok turen tilbake over den engelske kanal til London, var det med en klar forståelse av at veien fremover ikke er enkel og selvsagt.
En polakk er en brite er en franskmann?
EU-kommisjonens President Jean-Claude Juncker mener forslaget om at EU-borgere må vente fire år på å få tilgang til britiske velferdsgoder er et «step too far» – men kanskje er det mulig å se på andre muligheter? En tydelig oppfordring til Cameron om å komme opp med en Plan B for hans mest omstridte krav.
Ja, for er det slik at some people are more equal than others? Nei, sier Polen, og støttes blant andre av Ungarn. I EU skal det ikke være lov til å diskriminere mellom egne borgere og andre EU-borgere (inkludert nordmenn, for øvrig..). En polakk er en brite er en franskmann.
Sverige, Nederland og Danmark er vennligere innstilt: de har en reformvennlig tilnærming til EU, og går ikke av veien for å diskutere hvordan ting kan gjøres bedre. Det kan Cameron gjøre ved å komme med forslag som ikke rokker på grunnleggende prinsipper i EU-samarbeidet, som fri bevegelse. Pragmatisk tolkning derimot…
Til sist må alle bli enige, så sitter du ved bordet er du med på å bestemme…
Toppmøtet har satt føringer for intense forhandlinger som de fleste involverte håper vil gjøre det mulig å få til en deal i februar. Tautrekkingen har begynt. Skal Cameron lykkes med å få gjennom sine krav er først og fremst Tyskland, Frankrike og Italia mektige venner som må holdes happy. Men til syvende og sist må alle medlemslandene være enige, så sitter du ved bordet er du med på å bestemme.
Norges rolle i en prosess som legger avgjørende føringer for det fremtidige europeiske samarbeidet er ikke-eksisterende.