EU har i dag store utfordringer blant medlemslandene sine. Storbritannia vil muligens ut, noen vil gjøre slutt på Schengen, eurosonens økonomi henger i en tynn tråd. Dette er bare noen av utfordringene EU står overfor i dag. Likevel fremstår EU-medlemsskap som attraktivt for mange utenforstående land. Nylig leverte Bosnia-Herzegovina inn en offisiell søknad om medlemskap til EU. I tillegg har Albania og Makedonia status som kandidatland og Tyrkia, Montenegro og Serbia er allerede i gang med medlemsskapsforhandlingene. Kosovo er også et mulig medlemsland. Som ved tidligere utvidelser er det stemmer i EU-organene som ønsker ny giv og pågangsmot velkommen til EU, men mange av EUs borgere ser heller skeptisk på en utvidelse av en allerede splittet union.
Arbeid mot en «ever closer union» er et viktig mål for EU, og utvidelse av EU er en del av dette prinsippet. Likevel er det ikke alle land som kan bli medlem og prosessen er lang og krevende. Hvordan blir et land egentlig med i EU?
Europeisk stat
La oss se på det formelle først: det følger av artikkel 49 av traktaten om den Europeiske Union at bare «europeiske stater» kan bli medlem av EU. I en stadig mer globalisert verden er det ikke like lett å si hva som naturlig er en «europeisk stat». Handler det først og fremst om verdier eller geografi? Klart er det at Tyrkia blir sett på som en del av Europa og at Marokko ikke er det, hvert fall ikke da landet søkte i 1987. Russland og Ukraina har ikke søkt om medlemskap og har derfor ikke blitt vurdert. Det som avgjør hva som er en «europeisk stat» en felles historisk og kulturell forståelse som utgjør en felles europeisk identitet. Definisjonen er ikke statisk og kan derfor endre seg fra generasjon til generasjon, og vil alltid være gjenstand for politiske agendaer. Kanskje Marokko vil bli sett på som en «europeisk stat» om 60 år?
Københavnkriteriene
I tillegg må de såkalte «Københavnkriteriene» være oppfylt av kandidatlandet. EU stiller krav til økonomisk utvikling og konkurransekraft, til et organisert forvaltningssystem og at EUs mål om demokrati, menneskerettigheter og beskyttelse av rettsstatlige prinsipper ivaretas. Landene må vise at de er villige til å bli med i fellesskapet på fellesskapet sine premisser. I tillegg må EU ha mulighet og evne til å ta opp og integrere flere land. I dag er dette satt mer på spissen enn tidligere. Frankrikes statsminister hevdet for eksempel i 2014 at det franske folk skulle ha en folkeavstemning om Tyrkias medlemskap hvis forhandlingene kom så langt. Er det rettferdig at det franske folk avgjør Tyrkias mulighet til å bli med i EU?
Kanskje Marokko vil bli sett på som en «europeisk stat» om 60 år?
Forhandlingene
Allerede før land kan sende inn en offisiell søknad om å bli medlem av EU starter samarbeidet med EU. Assosieringsavtaler blir laget, regionale samarbeid blir satt i gang og enkelte land sender for eksempel forvaltningsansatte til kandidatlandet for å hjelpe til å bygge opp forvaltningen. Først når en viss utvikling har kommet i gang kan landet sende inn en offisiell søknad til EU, slik som Bosnia-Herzegovina nylig gjorde. Hvis EUs råd enstemmig avgjør det, kan forhandlingene begynne.
Selv om forhandlingene har startet er målet ofte langt fra nådd. Forhandlingene kan ta evigheter og er en svært omfattende prosess. Først og fremst forhandler man ikke med EU, men med alle medlemslandene som idag teller 28. Deretter står det ofte i avtalen at forhandlingene er «open ended». Det vil si at det ikke er noen garantier om medlemskap i enden av tunnelen. Forhandlingene blir delt inn i kapitler hvor åpning og lukking av ulike kapitler må aksepteres av hvert medlemsland. Kommisjonen setter også opp ulike «benchmarks» som må oppfylles av kandidatlandet før man kan gå videre.
Prosessen kan være svært langsom og møysommelig, avhengig av de politiske motivasjonene til de ulike partene.
Prosessen kan være svært langsom og møysommelig, avhengig av de politiske motivasjonene til de ulike partene. Tyrkia søkte om medlemsskap allerede i 1987. Forhandlingene med EU åpnet offisielt ikke før 2005 og det er få som ser sjansene for et medlemskap i nærmeste framtid. Utfordringene med Tyrkias medlemskap er mange. Først og fremst blokkerer Kypros ulike kapitler i forhandlingene. Dette på grunn av konflikten om Nord-Kypros. I den siste tiden har man likevel sett at Tyrkia og Kypros kommer nærmere hverandre for å løse denne konflikten. Muligens klarer Tyrkia å komme videre i forhandlingsprosessen når de i tillegg nå har «flyktningekortet» i ermet: Tyrkia kan muligens løse store deler av den europeiske flyktningkrisen og er villig til å bruke dette som forhandlingsstrategi. Likevel er Tyrkia langt unna europeiske verdier på flere områder, og særlig er mange bekymret for pressens vilkår.De siste årene har vi sett en framvekst av initiativer som hindrer mangfold og undertrykker den politiske opposisjonen, noe de fleste vil mene er i strid med europeiske verdier.
Votering om medlemskapet
Kommer man helskinnet gjennom forhandlingsprosessen er målet nesten nådd. Det Europeiske Råd – alle statsministrene i EUs medlemsland – må enstemmig være enige, og Europaparlamentet må også godkjenne søknaden. Kuriosa: Da det norske EU-medlemskapet skulle stemmes over i parlamentet fikk Norge færre stemmer enn de andre landene som også ville bli medlem av EU. Dette fordi Norge ønsket å fortsette med hvalfangst, noe flere parlamentsmedlemmer var sterkt imot. Likevel fikk vi tilstrekkelig flertall av parlamentet.
Folkeavstemning gjennomføres av de fleste land som søker medlemskap før man offisielt blir med. Når flere land tas opp samtidig, sånn som da Norge var kandidat i både i 1972 og 1994, kan det være problematisk hvis et av landene stemmer nei. Derfor har det i etterpåklokskapens ånd blitt satt inn en «Norge-klausul» i forhandlingsavtalene. Det vil si at EU kan endre avtalen uten å sette i gang forhandlingsprosessen på nytt for å tilpasse avtalen når et land faller ut. De andre landene som har vært del av en «gruppeforhandling»skal ikke lide for at land bestemmer seg for likevel ikke å bli med.
Hvem tjener på en utvidelse av EU?
Først og fremst betyr det ofte veldig mye for kandidatlandet å få bli med i EU. Økonomisk vekst og bedre fremtidsperspektiver er ofte lokkende for borgerne i landene. Likevel tjener også resten av Europa på et utvidet medlemskap. Sikkerhet, stabilitet og fred i et kontinent gjør EU sterkere i utenrikspolitisk sammenheng. Det er også vanskelig for «vestlige Europa» å ha god økonomisk vekst hvis det stadig er negativ økonomisk vekst i øst.
Usikkerheten rundt utvidelsen av EU er likevel stor blant medlemslandene. Mange mener at EU er på grensen av hva som kan håndteres og at en utvidelse ikke vil gjøre det lettere å løse EUs interne problemer. Har EU i dag nok integrasjonskraft til å få alle ordentlig inn i gjengen? EU ønsker i dag ikke å ta opp land før de er klare for det og vil unngå «halvferdige prosjekter» som krever store ressurser for å tilpasses inn i EU. For flere land, blant annet Hellas og Romania, kan det argumenteres med at de ble tatt inn for tidlig da det fremdeles gjensto viktige administrative reformer. Samtidig har det vært politiske hensyn (som å stabilisere øst-Europa etter Sovjetunionens fall) som har gjort det viktig å raskt få med enkelte land, til tross for visse mangler. I dag har disse problemene medført demper på utvidelseslysten, noe som tilsier at søknaden Bosnia sendte inn denne uken vil gå en lang og treg prosess i møte.