Skrevet i:

Stolthet og fordommer

Brexit kan ikke utelukkes

Klein Cameron

David Cameron forhandlet forrige uke frem en avtale med EU som er ment å sikre at Storbritannia forblir i unionen, samtidig som de beveger seg noe bort fra europeisk integrasjon. Den 23.juni vil britene gjennom folkeavstemning gi sin mening om denne avtalen og avgjøre om de ønsker å forbli i EU eller ikke. Tja til EUs Knut Ulsrud ser på hva som har skjedd frem til nå, og skisserer opp scenarioer for hvordan folkeavstemningen kan utarte seg.

Misfornøyde briter

Bakgrunnen for denne politiske thrilleren er at mange innflytelsesrike briter har uttrykt misnøye om Storbritannias nåværende forhold til EU. Misnøyen går på tvers av ulike dimensjoner som migrasjon, økonomi, konkurranse mellom EU-land, osv., men kan grovt oppsummeres med at Storbritannia bør være mindre integrert i EU. Integrasjon kan måles fra ”Brexit” på den ene siden til ”europeisk føderalstat” på den andre, som vist nedenfor. Det nåværende situasjonen er et sted mellom disse to ytterpunktene.

Figur 1  
Forhandlinger

Etter sterkt press fra fraksjoner i både eget parti og politiske rivaler i United Kingdom Independence Party (UKIP) annonserte Cameron i 2013 at han ønsket å reforhandle Storbritannias forhold til EU. Resultatet skulle vurderes gjennom en britisk folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap. Annonseringen av forhandlingene hjalp Cameron politisk overfor egne velgere og kritikere innad i eget parti fordi det viste at han lyttet til kravene deres. Løftet om folkeavstemningen kan også tolkes dithen, men er viktigere politisk overfor EU fordi den skapte en troverdig risiko for Brexit. Gjennom Camerons intense EU-diplomati har han brukt Brexit som et forhandlingskort ved å argumentere at det bare kunne unngås dersom han hadde et godt nok forhandlingsresultat å ta med hjem til London.

Sannhetens time kom forrige uke, da Cameron kunngjorde at dager og netter med forhandlinger i Brüssel hadde båret frukter. Avtalen han hamret ut med resten av EUs statsledere sier at Storbritannia kan begrense migrasjon fra EU-land, at barnetrygd innad i EU blir prisjustert etter mottakerlandet, at Storbritannia ikke lenger er bundet av målet om økt EU-integrasjon og at de kan beskytte Londons finanssentrum ”The City” for å hindre at selskaper flagger ut. Kritikere har merket seg et lavt ambisjonsnivå og enda svakere resultater fra Camerons side, men dette resultatet betyr likevel klart mindre integrasjon for Storbritannia enn tidligere. Utfallet av forhandlingene er illustrert i figuren nedenfor.

Figur 2
Hva med folkeavstemningen?
 

Det store spørsmålet er nå hvorvidt britene vil godta Camerons forhandlingsresultat eller ikke. Rapporten fra EU-forhandlingene slår fast at EU kun tilbyr denne avtalen dersom resultatet fra folkeavstemningen blir ja. Med andre ord vil et nei bety at alle forhandlinger går tilbake til start, uavhengig av om Storbritannia forlater EU eller ikke. Dette legger press på britene, som vil måtte forhandle med et EU som står midt oppe i store utfordringer som flyktningkrisen og mangel på robust økonomisk vekst. De kan nødig belage seg på at tålmodigheten i resten av Europa er endeløs.

Det som vil avgjøre folkeavstemningen er hvor høyt integrasjonsnivå britene er villige til å akseptere. Litt forenklet kan man si at det finnes en grenseverdi der ytterligere integrasjon gjør at britisk EU-medlemskap går fra å oppleves som positivt til negativt. I figurene nedenfor er folket villige til å akseptere integrasjon innenfor det grønne området, men ikke det røde området. Fordi Camerons avtale representerer mindre integrasjon sammenlignet med nåværende situasjon vil den antagelig øke sannsynligheten for at britene aksepterer fortsatt EU-medlemskap. Dette utfallet er imidlertid på ingen måte sikkert.

De to mulige utfallene fra folkeavstemningen er illustrert nedenfor som ulike scenarioer:

#1: Stay-in. Cameron og ja-sidens foretrukne scenario

Integrasjonsnivået Cameron forhandlet frem er innenfor det folket opplever som positivt og de stemmer ja. Storbritannia forblir i EU og forhandlingsresultatet fra 19. februar opprettholdes. Cameron kommer ut av situasjonen med styrket troverdighet, som mannen som ”reddet” britisk EU-medlemskap.

Figur 3
#2: Brexit. Nei-sidens foretrukne scenario

Integrasjonsnivået Cameron forhandlet frem er ikke innenfor det folket opplever som positivt og de stemmer nei. Dette har to potensielle utfall:

  1. Storbritannia forlater EU og må forhandle et nytt forhold til EU fra bunnen av. Cameron vil lide et politisk nederlag, men kan fortsatt lede nye forhandlinger. Kanskje søker britene om EFTA-medlemskap, som Norge?
  2. Cameron ignorerer folkeavstemningen, Storbritannia forblir i EU og forhandlingsresultatet av 19. februar skrotes. Dette vil være en fortsettelse av dagens situasjon men vil bety fullstendig tap av politisk troverdighet for Cameron.

Figur 4

Camerons stolthet

Cameron har allerede annonsert at han ikke planlegger å gå av dersom folket sier nei til EU. Han har også sagt at han ikke stiller til gjenvalg som statsminister. Han har likevel investert mye politisk kapital i å unngå Brexit og setter med det sin politiske troverdighet på spill gjennom folkeavstemningen. Dersom han skulle ignorere et nei og forsøke å tvinge gjennom at Storbritannia blir i EU vil han miste all troverdighet og mest sannsynlig bli erstattet som statsminister. Brexit vil fortsatt være et tap, men likevel mindre traumatisk enn å bli kastet. Fordi han neppe ønsker å forårsake sin egen politiske død påvirker dermed Camerons prestisje resultatet ved å i praksis sikre at utfallet enten blir en fullblods Brexit eller fortsatt medlemskap med mindre integrasjon.

Klart for britisk EU-valgkamp

The Telegraph rapporterte 20. februar at 54% av britene støtter Camerons avtale. Samtidig var Londons populære borgermester Boris Johnson tidlig ute med å støtte nei-siden. Mange velgere har til gode å bestemme seg og dermed er det duket for heftig EU-valgkamp i Storbritannia. For å vinne må ja-siden overbevise velgere om at integrasjon tross alt er bedre enn å stå utenfor, mens nei-siden må overbevise velgerne om at EU aldri vil akseptere et integrasjonsnivå som er lavt nok mens Storbritannia fortsatt er med i unionen. Spesifikke skillelinjer inkluderer migrasjon, medbestemmelsesrett og frihandel i Europa, og ikke minst nasjonal selvråderett. Mange spørsmål gjenstår: Hvilke enkeltsaker blir viktigst for utfallet av folkeavstemmingen? Vil en annen hovedkategori enn integrasjon gjøre seg gjeldende? Vil Boris Johnson eller Nigel Farage ta over som britisk statsminister i tilfelle Brexit? Hva er et realistisk forhold til EU for et Storbritannia som står utenfor? Hvem vinner vårens største politiske thriller? Kommenter gjerne nedenfor.

 

 

 

 

 

Skrevet av Knut Ulsrud

Knut Ulsrud

Født og oppvokst i Oslo. Jeg har en bachelorgrad i utviklingsstudier fra UiO og en mastergrad i Public Administration fra London School of Economics. Jeg har sittet i landsstyret til Europeisk Ungdom og ellers vært engasjert i en rekke organisasjoner gjennom studietiden. For tiden bor jeg i Edmonton, Canada, der jeg jobber som ledelseskonsulent.

Jeg synes det er veldig spennende med styringsstrukturer, hvordan institusjoner gjør beslutninger, demokrati, politikk og korrupsjonsbekjempelse. Jeg er også interessert i migrasjon både innen og utenfra EU, utdanning og skjæringspunktet mellom disse.

1 posts

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu