Skrevet i:

Hvem skal løse Europas problemer? Og har vi et alternativ til EU?

Kriser fører til mer europeisk integrasjon, sies det gjerne. Selv om dette har vært tilfelle fram til nå, er det ikke sikkert det vil være det framover. Til det er krisene for mange. De avdekker også svakhetene i EU-konstruksjonen.

eblogg

En serie av kriser rammer Den europeiske union (EU) og flere av dens institusjoner knaker i sammenføyningene. Det gjelder ikke bare Schengen-avtalen om grensekontroll og Dublin-avtalen om registrering av asylanter, reguleringen av eurosonen og. Mantraet har vært at kriser skaper mer integrasjon. EU vil komme styrket ut av krisene ved at nye mekanismer for problem- og konfliktløsning blir etablert. Selv om dette har vært tilfelle fram til nå, er det ikke sikkert det vil være det framover. Til det er krisene for mange og de avdekker også svakhetene i EU-konstruksjonen.

Med Brexit går den europeiske integrasjonsprosessen inn i et nytt kapittel. Aldri før har et medlemsland forlatt EU, men hva er egentlig alternativet til Storbritannia den dagen de forlater EU? Brexit belyser også et av de store problemene med dagens EU, hvis det ikke funger og ingen vil være medlem – hvem skal da lede de europeiske statene?

Under tittelen «Bravo Brussel» gav det tyskeHandelsblatt tidligere i høst ti gode grunner for å like EU: Fri bevegelse som har skapt et fritt arbeidsmarked, konkurranselovgivning som kan tøyle endog Google og Gazprom, lavere satser på internasjonal mobiltelefoni, Erasmus-programmet for studentmobilitet, EUs rolle i internasjonale fredsforhandlinger, EU-retten som en vokter av fundamentale rettigheter, det indre marked som anslås å ha ført til ca. 20 prosent høyere bruttonasjonalprodukt for medlemsstatene. I tillegg kommer EUs progressive miljøpolitikk og bedre bank- og finanstilsyn. EU er derfor en mulighet for europeiske stater til å gi goder til sine borgere, men også stå samlet i en stor verden hvor hver enkelt europeisk stat ville blitt en ubetydelig liten brikke.

Har temmet internasjonale relasjoner

Nå er det selvfølgelig vanskelig å spå om hva som ville ha skjedd i Europa uten EU. Men forskere hevder at integrasjonsprosessen reddet nasjonalstatene etter andre verdenskrig, fordi den gav dem en stabil og forutsigbar ramme å utvikle seg innenfor. Stormaktrivalisering og gjensidig mistro ble erstattet av institusjonalisert samarbeid. Statene har frivillig avgitt suverenitet til en overnasjonal institusjon for å sikre fred og samarbeid. EU befinner seg hinsides folkerettens selvtektsystem og dens takk-for-sist-logikk av gjensidighet og mottiltak. Europeiske stater kan ikke ta retten i egne hender. De har ikke selv lov til å sanksjonere brudd på avtaler, men må vende seg til EU-domstolen.

EU gjennomfører ikke sine tiltak ved trusler og makt, men ved hjelp av et sett institusjoner og prosedyrer. Statene styrer seg selv i felleskap gjennom Rådet. Borgerne har direkte innflytelse på EUs lovgivning ved at Europaparlamentet har fått medbestemmelsesrett med Rådet. I stigende grad holder parlamentet Kommisjonen, EUs regjering, ansvarlig.

EU har temmet internasjonale relasjoner og gjort slutt på «makt gir rett»-tilstanden i Europa. Statene har avgitt suverenitet, men har til gjengjeld fått medbestemmelse over felles anliggender. I Europa er det slik at statene og borgerne i fellesskap avgjør hva som skal gjelde. Stormaktene må finne seg i å søke sammen i EU før de kan sette sin vilje gjennom. Konsekvensen av Brexit vil bety at Storbritannia i framtiden vil stå alene i denne verden og må søke seg nye allierte.

Mangler legitimitet

Nå er det mange unntak fra dette prinsippet. EUs utenrikspolitikk er formelt mellomstatlig, det vil si at statene har vetorett, og EU-retten gjelder bare så langt traktatene rekker. Så da finanskrisen skulle håndteres, og en ikke maktet å få det til gjennom det etablerte traktatverket, trådte stormaktsspillet i kraft. Tyskland som den største økonomien i eurosonen, fikk det avgjørende ordet. Når krisa i eurosonen ikke er løst, når Hellas fortsatt er under administrasjon, så viser det svakheten ved det etablerte byggverket. EU mangler ikke bare ressurser, kompetanser og maktmidler, men også legitimitet. Der er imidlertid en rekke problemer som berører Europas borgere som må løses. Det gjelder grenseoverskridende problemer som flyktningestrømmer, klima og miljø, internasjonal kriminalitet og terrorisme, og skatteunndragelse. Noe må gjøres, men hvem skal løse Europas problemer? Der er tre alternative strategier.

Den første som byr seg, er å gi det største og finansielt sterkeste landet – Tyskland – en lederrolle. Men selv om Tyskland tjener på, og har interesser knyttet til EUs indre marked og euroen, så summerer ikke dette seg opp til en moralsk forpliktelse som anerkjennes som rettmessig og bindende. Skyldspørsmålet er ikke klart, og det finnes mer enn én årsak til dagens misere. Også fordi det ville bety ett lands dominans i Europa, ligger ikke løsningen i å gi Tyskland et slikt ansvar og en slik rolle. Tyskland som leder er også umulig av historiske grunner. Det tyske formålet med den europeiske integrasjonsprosessen var ikke et «tysk Europa», men et «europeisk Tyskland», som Thomas Mann formulerte det.

Den andre strategien er en renasjonalisering, dvs. at statene gjenvinner sin suverenitet og at kompetanser blir tilbakeført til nasjonalstatene. Dette er heller ikke veien å gå. Ikke bare fordi det vil være ineffektivt og kostbart. Denne strategien er problematisk også fordi der ikke noen internasjonal orden å gå tilbake til; der er ikke noe status quo ante. Situasjonen vil ligne på en revolusjonær tilstand. Statene vil måtte reforhandle sine mellomstatlige relasjoner og omskrive sine forfatninger. Avvikling av EU vil innebære mer stormaktspolitikk og en usikker tilstand i Europa. De samfunnsmessige, sosiale, økonomiske og politiske følgene av en EU-kollaps er uoversiktlige og potensielt katastrofale.

Krever europeiske løsninger

Den tredje strategien ligger følgelig i å rekonstituere EU. I sin nåværende form er ikke Unionen i stand til å løse oppgavene. EU må reformeres. Dette ville innebære å fortsette integrasjonsprosjektet ved å endre traktatene og bringe eurosone-arrangementene inn under EUs traktatverk. Reform betyr mer ressurser og kompetanse til EU. Dette trengs fordi mange av problemene statene står overfor krever europeiske løsninger. Flyktningkrisen kan ikke løses av enkeltland, det vil føre til en enda større humanitær katastrofe og til en urettferdig byrdefordeling mellom landene i Europa. Miljø- og klimakrisen krever overnasjonale tiltak, fordi lite blir gjort om ikke alle underlegges samme forpliktelse. På det sikkerhetspolitiske området er forholdet til Russland blitt prekært, det er også internasjonal kriminalitet og terrorisme.

Problemet er at i dag møter EU en rekke kriser i omgivelsene, samtidig som Unionen selv har sine interne problemer. Det gjelder hvordan en skal løse Brexit, økende fremmedfrykt og EU-skepsis, sammenbruddet i Schengen- og Dublin-samarbeidet og den uløste krisen i eurosonen. Når alt dette slår til samtidig er det vanskelig å få til koordinert handling. Lettvinte løsninger og den nasjonalstatlige egoismen får spillerom. Renasjonalisering som problemløsende strategi får økt oppslutning. Derfor er det ikke gitt hvem som kommer til å styre Europa i fremover.

Møtet i Bratislava mellom de framtidige 27 medlemsstatene vil være første steg for framtiden til EU. Uten Storbritannia vil Unionen være kvitt en bremsekloss, og drømmen om et felles forsvar ledet i Brüssel vil være mulig å oppnå. Men hvem skal lede EU i framtiden? En kommisjon som stadig føles fjernere fra sine borgere? Et Tyskland med vegring for ledelse og innenrikspolitiske problemer? Samtidig forsøker nå Storbritannia med alternativet renasjonalisering. I London sitter derfor Theresa May å klargjør seg for å seile ut på en revolusjonær og uoversiktlig sjø.

(En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 17.12.15)

Skrevet av Erik Oddvar Eriksen

Erik Oddvar Eriksen

Erik Oddvar Eriksen er professor og senterleder ved ARENA, Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo. Eriksens forskningsområder er i hovedsak politisk teori, demokratisk styring, offentlig politikk, europeisk integrasjon og forutsetningene for post-nasjonalt demokrati.
Professor Eriksen har publisert en rekke bøker og artikler om EU, blant dem hans siste bok "Hva er EU godt for?" utgitt av Cappelen Damm i 2015.

1 posts

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu