Den 5. mai var det lokalvalg i Storbritannia. Eksperter har ikke klart å bli «enige» om hvem som vant dette valget. Det som derimot viser seg, er at de to store, Labour og Conservative, ikke lenger er de eneste som dominerer i britisk politikk. Hvordan påvirker dette folkeavstemningen om EU om halvannen måned? Vi har forsøkt å tolke resultatene.
I følge Wikipedia ser fordelingen av stemmene anslagsvis slik ut:
- Labour (Lab) 31%
- Conservatives (Con) 30%
- Liberal Democrats (LibDem) 15%
- UK Independence Party (UKIP) 12%
Labour og SNP
For Labour, med den relativt nye, radikale lederen Jeremy Corbyn, gikk valget over all forventning. Det gjorde det faktisk også for de konservative i Skottland – hvor Scottish National Party (SNP) mistet sin majoritet i det skotske parlamentet. Skottene er allerede langt mer entusiastiske for EU og Europa enn britene, og har hele tiden holdt ved tanken at: dersom Storbritannia stemmer seg ut av EU, vil skottene forbli i EU som staten Skottland – uten britene. Dette blir utfordret av Toryen Michael Gove, som mener skottene vil stemme mot EU. Han mener skottene ikke lenger ønsker en løsrivelse fra UK, da oljeprisen er for lav til at de kan klare seg uten britisk økonomi.
Både SNP og Labour er i utgangspunktet EU-positive partier, som har noe bedre kontroll på grasrota enn Toryene under folkeavstemningen. Det kan late til at Labours gode valgoppslutning er et tegn på at britene holder seg i Unionen, men dette er langt fra sikkert.
London
Det ble klart natt til søndag at Boris Johnson, britenes favoritt-tory og rabagast, må gi over ordførerkjedet i London til Labour-kandidaten, og sønnen av en bussjåfør, Sadiq Khan. Kampanjens han har blitt sett på som langt mer positiv enn hans konservative motkandidat, Zac Goldsmith, som ble kritisert for å være rasistisk. #YesWeKhan ulte gjennom Londons gater den 7. mai. Saidq Khan omtales som «den første, muslimske borgemesteren i en stor vestlig by».
Boris Johnson har vært i mediebildet lenge. I det siste, som en kontroversiell figur. Den 20. februar gikk han ut og sa han støttet et Storbritannia utenfor EU – mot partilinjen til statsminister David Cameron. Dette later til å ha gjort de to partifellene til uvenner; [we’re not] «not so close», uttalte Cameron til The Guardian om sin tidligere nære venn.
Da valgresultatene var klare kvelden den 6. mai, var det derfor mange som tolket dette dithen at London sa klart i fra: de var for et mangfoldig EU med 28, ikke 27, medlemsland. Scientists for EU, en gruppe forskere for fortsatt medlemskap, hyllet Khan slik:
UKIP
United Kingdom Independence Party (UKIP) er kjent som det mest nasjonalt orienterte partiet på de Britiske Øyer. De har gått i bresjen for folkeavstemningen om EU-medlemskap siden partiets stiftelse. Som utnevnt skeptiker til overstatlighet, har Nigel Farage, partiets leder, brukt sin talertid i Europaparlamentet på, blant annet, å gjøre narr av «Rompy Rompy», som han kaller den tidligere Rådspresidenten, Herman Van Rompuy.
I’ve never heard of you. The whole Europe’s never heard of you! – Nigel Farage
Farage presterte i fjorårets valg å miste sin egen parlamentsplass i Storbritannia, men den ølglade briten er fortsatt leder for partiet og det later til å fortsette slik; i oktober ble det skrevet at han hadde så mye som 91 % støtte i eget parti.
UKIP har gjort det godt i dette valget. I Wales har de gått fra 0 til hele 7 seter i forsamlingen. Alt i alt, hadde UKIP 55 seter etter tellingen av 113 av 124 byråd. Dette er en økning på 26 plasser, og partilederen hedret sitt eget parti for de gode resultatene.
Konsekvenser?
At UKIP gjorde et godt valg sender signaler om at britene hører og ser seg enig i retorikken til det innvandringskritiske partiet. Ikke bare har uttalelsene deres forarget en polsk aristokrat til å utfordre Farage til sverdduell, men kampanjene deres setter også utdannede europeere som syndebukk – klisjéuttrykket «immigrants take our jobs» holdes i live av partiet.
Oppslutning
Oppslutningen var relativt lav. Skottland hadde den høyeste oppslutningen på 68 % i Eastwood, i følge BBC. Lavest var den i Glasgow, med snaue 42 %. I Wales, fylket med mye fremgang for UKIP, var oppslutningen «signifikant» lavere; mellom 40 og 56 % lå den på, mens i valgkretsen Alyn & Deeside hadde kun 34 % stemt. Alt under 30 % i folkeavstemninger pleier å regnes som ugyldig.
Selv om kampen om borgemestertittelen i London var intens, var det ikke høyere oppslutning enn 45 %. Til gjengjeld, er dette cirka på gjennomsnittet i Storbritannia, og en økning sammenliknet med tidligere år.
Enda er det kommet mer informasjon om oppslutningen, så det er vanskelig å se hvordan dette kan påvirke valgresultatet. Derimot vet vi at det ofte er slik at de eldre er dyktigere stemmere enn de unge. Og at de eldre i noe større grad ønsker å se UK ut av EU.
Valget og EU?
Hverken for britene som ønsker et «nei», eller britene som ønsker et «ja» – er valget et klart tegn om hva som vil komme. Valget om britenes forhold til EU holdes den 23. juni. At britene bryter ut av det konvensjonelle to-partisystemet er forvirrende og viser det finnes flere skillelinjer i Storbritannia enn sosialisme og konservatisme. Dette likner mer det norske politiske landskapet, men valgresultatene i Storbritannia gir ikke et entydig svar før britenes folkeavstemning. Financial Times Brüssel (Philip Stevens) skriver:
Britain now has patchwork politics, with cultural and regional faultlines overlaying more familiar ideological divides. The days when one or the other of the two big parties routinely commanded the support of more than 40 per cent of the electorate have long gone. – Philip Stevens
Valget 5. mai gir ingen entydige svar om Storbritannia blir, eller forlater EU. Det den derimot viser, er at folket er splittet, og at hverken pro-EU Labour eller Conservative klarer å holde én partilinje. Flere bakbenkere kjører eget løp underveis i valgkampen, og argumenterer for å forlate Unionen. Dette viser oss i alle fall at politikerne går etter egne prinsippet, men de blir desto vanskeligere å kontrollere for partiledere som Corbyn (Lab), Cameron (Con), Farron (LibDem) og Sturgeon (SNP).