Noen av argumentene som taler for at Storbritannia skal forbli i EU angår økonomi, og Morten Harper starter sitt innlegg på Tja.eu med å bestride disse. Harper returnerer til sitatet om «100.000 arbeidsplasser» fra 1994 og mener at vi dermed kan skyve til side advarsler om at Storbritannias økonomi vil lide. Disse karakteriseres utelukkende som skremselspropaganda av Harper. Men han kan vel ikke mene at et lite land som eksporterer råvarer kan sammenlignes med et av EUs største medlemsland, som selger tjenester?
At britene vil oppleve langt lavere velstand ved å forlate EU enn dersom de forblir er det argumentert behørig for. Det holder ikke å bruke det erke-pessimistiske NHO-anslaget fra 1994 til å avfeie alle økonomiske argumenter, eller å forsøke å assosiere dem som like dårlige.
Dette handler imidlertid ikke kun om økonomi. Det handler også om tilslutningsform. Om Nei til EU vil at Storbritannia skal se til Norge, vil Europabevegelsen at Norge skal se til Storbritannia.
Storbritannia er ett av de beste eksemplene på det vi kan kalle alternative EU-medlemskap.
Alternative EU-medlemskap
Det virkelig interessante, og som i liten grad blir påpekt, er at Storbritannia er ett av de beste eksemplene på det vi kan kalle alternative EU-medlemskap. Med dette menes at ‘EU-medlemskap’ ikke betyr det samme for alle. De fleste EU-land har særinteresser, og mange forhandlet seg til unntak enten da de ble med i EU eller underveis. Danskene er ikke med på sikkerhetspolitikken, svenskene beholdt snusen sin, og britene er blant flere som ikke har tatt inn euroen, bare for å nevne noe. Man har med andre ord mye større valgfrihet ved EU-medlemskap enn det som kommer fram i det norske ordskiftet.
I Norge avfeier man det hele som svart-hvitt, enten-eller, men sånt blir det ingen god debatt av. I 1994 holdt vi folkeavstemning EU-medlemskap, men det var ikke et enkelt ja/nei om medlemskap. Det var en folkeavstemning om en avtale. Før man kunne stemme måtte avtalen framforhandles, med alle sine unntak, provisjoner og særbestemmelser. Deretter kunne man ta stilling til hvorvidt det positive ved avtalen veide tyngre enn det negative.
Evalueringen av to alternativer er totalt fraværende i den britiske og i den norske debatten. Når Cameron sier ‘a leap in the dark’ er det ikke kun skummel retorikk, men faktisk en treffende beskrivelse.
Evalueringen av to alternativer er totalt fraværende i den britiske og i den norske debatten. Når Cameron sier ‘a leap in the dark’ er det ikke kun skummel retorikk, men faktisk en treffende beskrivelse. Dersom man ønsker demokratisk deltakelse kan man ikke be velgere foreta valg som ingen kjenner konsekvensene av. Det samme kan sies om Nei til EUs kamp for å få Norge ut av EØS. Aller helst burde britene dermed egentlig hatt en folkeavstemning til dersom Storbritannia går ut av EU og må framforhandle en ny avtale med EU.
Formelt kan man være så suveren man bare vil, men i en verden med syv milliarder mennesker vil ikke fem millioner nordmenn reelt sett være i en stilling til å bestemme sin egen framtid. 65 millioner briter har knapt bedre forutsetninger.
Suverenitet
EU-medlemskap vil alltid være en balansegang, men altfor ofte snakker vi om ‘utenforskap og medlemskap’, og ‘suverenitet kontra overnasjonalitet’. EU-medlemskap handler egentlig om hvordan man vil forholde seg til globaliseringskreftene. Formelt kan man være så suveren man bare vil, men i en verden med syv milliarder mennesker vil ikke fem millioner nordmenn reelt sett være i en stilling til å bestemme sin egen framtid. 65 millioner briter har knapt bedre forutsetninger, særlig ikke når deres økonomi er så tett integrert med det europeiske kontinentet. De alternative tilknytningene Harper skisserer setter Storbritannia i en langt svakere posisjon ikke bare rent økonomisk, men også når det kommer til å kunne bestemme over sin egen framtid.
Hele premisset for begrepet er at man kan stenge grenser – at man ikke behøver å samarbeide. Men vi behøver, mer enn noen gang tidligere, å samarbeide med andre land.
Ønsker vi oss evnen til å ta egne avgjørelser må vi tørre å konfrontere ‘suverenitet’ som et grovt misbrukt begrep. Suverenitet kalte man det da konger hadde den totale makten over sine undersåtter og sitt territorium, men hva slags betydning har det i dag? Hele premisset for begrepet er at man kan stenge grenser – at man ikke behøver å samarbeide. Men vi behøver, mer enn noen gang tidligere, å samarbeide med andre land. Særlig de land vi er i et skjebnefellesskap med. Utfordringene våre krysser grenser som aldri før, om det er flyktninger, klima, forurensning, eller mennesker med bomber. Om et deponi lekker gift ut i elven Donau får det følger for alle landene nedstrøms. I forkant av slike utfordringer har vi ofte ikke samarbeidet godt nok, og fordi vi har gjort for lite i forkant tvinges vi til å finne løsninger sammen. Slikt blir det ikke alltid god stemning av, men det er like fullt nødvendig å ta tak. Om suverenitet i den moderne tidsalder heller handler om å skalke lukene, er det å kalle det bærekraftig og solidarisk i beste fall en illusjon.
Samarbeid er ikke en vag idé; det er beinharde kompromisser som alle er litt misfornøyde med, men som i lengden sikrer at vi kan fortsette å leve i gode, trygge samfunn. Samarbeid skal sikre vår framtid.
Vi må innse at utfordringene våre skapes når land lukker seg. Europabevegelsen fortsetter å tro på at EU er den viktigste arenaen for samarbeid i Europa. Samarbeid er ikke en vag idé; det er beinharde kompromisser som alle er litt misfornøyde med, men som i lengden sikrer at vi kan fortsette å leve i gode, trygge samfunn. Samarbeid skal sikre vår framtid. Storbritannia viser oss at samarbeidet kan gjennomføres med ulike tilslutningsformer. Hadde vi turt å diskutere EU-medlemskap i Norge, slik man gjør i Storbritannia, ville vi for lengst ha innsett at EU ikke er en «one-size-fits-all», og at hverken utenforskap eller EØS er akseptable alternativ.