Skrevet i:

Europeisk forsvar – en voksende dverg?

Intervju med Bjørn Olav Knutsen ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI)

Etter Paris-terroren i høst utløste Frankrikes president Francois Hollande for første gang EUs «kollektive forsvar»-klausul, artikkel 42.7 i Lisboatraktaten. I Ukraina har EU-landene samarbeidet med innføringen av sanksjoner mot Putins regime og utenfor kysten av Somalia bekjemper EU-styrker pirater. EUs utenrikspolitikk har lenge blitt latterliggjort og omtalt som «En dverg med 27 ben».

Ser vi nå konturene av et EU som aktivt forsvarer sine interesser globalt? Og hva har det å si for Norge og vår tilknytning? Tja.Eu snakket med Bjørn Olav Knutsen ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) om sikkerhetssituasjon i Europa og veien videre for Norge og et EU i stor omstilling.

European-Defence-Community

Etter terroren i Frankrike i høst har artikkel 42.7, som er en artikkel om kollektivt forsvar, blitt aktivert av Frankrike. Det mest bemerkelsesverdige her er vel at Frankrike henvendte seg til EU for for hjelp og ikke NATO. Kan du fortelle litt om hva konsekvensene av dette har vært?

– Formuleringen i artikkel 42.7 er vel så sterk som artikkel 5 i NATO, og vel så forpliktende for medlemslandene. Men så langt har det ikke kommet noen konkrete tiltak fra EU-landene sin side utover at man viste solidaritet med Frankrike. Men samtidig har man ikke alltid konkrete tiltak i NATO heller, det er viktig å få med seg. Man kan ikke knytte NATO til spesifikke tiltak etter 11 september, operasjonene i Afghanistan var basert på FN-vedtak ikke en NATO-artikkel. Det 42.7 viser er at EU er noe langt mer enn bare et økonomisk fellesskap, det er også langt på vei en politisk union. Og det innebærer at EU tar mer ansvar for egen sikkerhetspolitikk.

Hva med Norge? Var aktiveringen av 42.7 noe vi forventet oss etter terroren i Frankrike?

– Ikke i det hele tatt. Det kom som et sjokk, og som vanlig på norsk side så underspiller man det, at det ikke betyr noen ting. Ethvert tiltak til integrering i EU rister vi hodet på her. Når man skulle innføre det indre markedet trodde vi ikke vi kom til å få det til, en økonomisk og monetær union trodde man heller ikke på. Det er vanlig at vi i Norge ikke har tro på nye integreringsprosjekter, og at vi tror på alle dommedagsspådommer om EUs undergang.

Hvis vi kan snakke litt om en av de virkelig store prøvelsene for europeisk utenrikspolitikk, Ukraina. Hvilke lærdommer kan EU trekke av det som skjedde fra Maidan og videre med annekteringen av Krim og videre?

– Det som skjedde i Ukraina kom som et strategisk sjokk for hele Europa. President Janukovitsj skulle i november 2013 undertegne en assosieringsavtale med EU, men så kom Putin med et tilsynelatende bedre tilbud med tilbud om billig energi. Janukovitsj trakk seg fra EU-avtalen og da startet protestene.

Det som var feilen til EU, og flere europeiske land, var at man forhandlet fram en avtale som var veldig teknisk og detaljert, men uten å se den store geopolitiske overbyggingen. Hva ville et Ukraina som nærmet seg EU bety? Putin så for seg at NATO-medlemskap for Ukraina var det neste på lista. Amerikanske marinefartøy på Krim, ville det vært i russisk interesse? Nei, man var livredd for det. Det ville vært en trussel mot vitale russiske interesser. For Russland ble dette oppfattet som et kupp, og det utløste hele den russiske intervensjonen

EU har vært lite flinke er strategisk tenkning og langsiktig geopolitikk. Man tenkte at europeisk integrasjon ville bidra til å fjerne geopolitikk og innflytelsessfærer fra verdenspolitikken. Europeisk integrasjon er jo et fredsprosjekt, men det som skjedde i 2013 viser at geopolitikken er tilbake.

Det er vanlig at vi i Norge ikke har tro på nye integreringsprosjekter, og at vi tror på alle dommedagsspådommer

Og plutselig har vi en situasjon i Europa som for fem-seks år siden virket nærmest utenkelig: Grensene mellom stater har igjen blitt flyttet ved hjelp av makt. Dette setter behovet for europeisk forsvarssamarbeid veldig på spissen?

– Det gjør jo det. Det skjedde i realiteten uavhengig av det som skjedde i Ukraina, men toppmøtet i desember 2013 satte forsvar høyt på dagsorden. Man gikk hardt ut og uttalte at europeisk forsvar teller. Blant annet skulle man skape en forsvarsindustriell base, en sterkere samkjørt forsvarsindustri i EU. I Lisboatraktaten har man lenge hatt et unntak for forsvarsmateriell fra det indre markedet, disse grensene forsøker man å fjerne. Forsvarsmarkedet i Europa er nasjonalt og veldig lite. Bevilgningene til forsvar går ned, bevilgningene til forskning på forsvar har falt enda mer. Derfor vedtok man i Wales at NATO-landene skulle opp i 2% av budsjettet til forsvar, så får vi se om det stemmer. Man jobber også med en global strategi som skal erstatte den gamle strategien. Ting er i ferd med å skje og alvoret er i ferd med å gå opp. Alternativet til mer europeisk forsvarssamarbeid og forsvarsintegrasjon er europeisk marginalisering til de andre globale stormaktene som USA, Russland og Kina.

Så ønsket om mer samarbeid er til stede. Behovet er så absolutt til stede, både med tanke på Ukraina og amerikanske omprioriteringer. Noen vedtak har til og med blitt gjort. Hvis vi tar et skritt tilbake og tar en statusrapport, hvor er EU som forsvarsallianse, eller potensiell forsvarsallianse, i dag?

– Markedet for forsvarsmateriell er fortsatt nasjonalt, og operasjonene EU har gjennomført har hatt liten strategisk effekt. Derfor kan man i stor grad kan kjøpe argumentet til Asle Toje om at EU er en “small power”.

Men ting er i ferd med å kunne skje, politikerne innser at noe må skje. Det er to typer europeiske stater, småstater og de europeiske stater som ikke ennå ikke har innsett at de er småstater. Europa må samarbeide, uten det vil man ikke være i stand til å møte de utfordringene Europa møter. En annen ting er at Europa er nødt til å beskytte egne interesser. EU har hatt en idealistisk utenrikspolitikk, at EU skal være en normativ makt, som gjør det beste for alle og ikke har egne interesser, det må bort. EU er nødt til å innse at makt er en faktor i verden.

Europeisk integrasjon er jo et fredsprosjekt, men det som skjedde i 2013 viser at geopolitikken er tilbake.

Ser man den samme utviklingen i Norges utenrikspolitikk? Tar vi konsekvensene av at EU blir viktigere sikkerhetspolitisk?

– Hvis man snakker med folk i UD erkjennes det nok at EU har blitt en viktig sikkerhetspolitisk aktør, og man koordinerer seg. Man kan se det med avtalen med Iran, hvor EU har spilt en veldig viktig rolle. Så man erkjenner at EU blir en viktigere aktør, men den erkjennelsen har vært motvillig, Norge er en motvillig europeer

Hvis vi går tilbake til 1994: Du hadde nylig startet å jobbe i FFI og EU-debatten er på sitt mest intense. Var det den samme historien da? Var EU som sikkerhetspolitisk aktør et tema i debatten?

– Hvis man går tilbake og leser Stortingsmelding 40 (1993-1994): «Om medlemskap i den Europeiske Union», det året var det ikke noe stort tema, hverken før forhandlingene eller før folkeavstemningen. Debatten gikk på nasjonal suverenitet og fiskeriforvaltning, som var veldig viktige spørsmål fra vår side. Utenriks og sikkerhetspolitikk hadde en veldig liten og underordnet rolle. Norge er en atlantisk orientert stat, NATO og USA er våre sikkerhetspolitiske ankerfester og vi har alltid vært skeptiske til samarbeid utenfor det atlantiske samarbeidet.

Og så ender Norge utenfor EU, men med en sterk tilknytning gjennom EØS. Samtidig har EU blitt en tydeligere aktør globalt. Hvordan har vi i Norge forholdt oss til det samarbeidet som gradvis oppsto?

– Etterhvert så har man jo fått i stand avtaler om at Norge kan delta i sivile og militære operasjoner. Vi er det ikke-medlemslandet som har deltatt i flest operasjoner. Det viktigste er kanskje operasjonen utenfor Somalia, hvor vi sendte en fregatt, men vi har deltatt i en rekke andre små og store operasjoner. Så vi forsøker å knytte oss så tett opp til europeisk sikkerhetspolitikk som vi kan uten å være medlem.

Som jo passer inn i ideen om Norge som «Innafor men utafor», som tett opp til EU men ikke en del av unionen. Er denne motvilligheten og nølingen mer risikabel i sikkerhetspolitikk enn i for eksempel økonomisk regulering?

– Man kan selvfølgelig si det, men etter alle praktiske formål vil jeg ikke si det. Vi møter de samme landene i NATO for det er stort overlapp. Og de partnerne vi har på kontinentet, i den grad man har venner i internasjonal politikk er det mange av våre nærmeste allierte. Tyskland for eksempel, Norge har et veldig godt forhold til Tyskland og Tyskland har blitt veldig viktige, så i praktisk politikk er det det liten risiko forbundet med dette.

Vi kan heller ikke bruke vår posisjon i NATO til å få innflytelse i EU, det er tull og tøys.

Hvis vi ser for oss et scenario hvor integreringen av EU går videre, og det etterhvert dukker opp en slagkraftig utenrikspolitikk ledet fra Brussel. Kan vi i fremtiden komme i en situasjon hvor EU blir viktigere for norsk sikkerhetspolitikk enn NATO?

– NATO er en grunnpilar i den norske sikkerhetspolitikken, og det vil den fortsatt være. Da Tamnes-utvalget la fram en innstilling til “Et Felles Løft” i forsvaret i fjor la man fram at NATO var basisen i norsk sikkerhetspolitikk. De snakket om at man trenger mer europeisk forsvarssamarbeid, men den nevnte likevel i en 100-sider rapport knapt nok EU i europeisk forsvarssamarbeid. De tradisjonelle synene på forsvarspolitikk ble framhevet, den kunne nesten vært skrevet under den kalde krigen! Eneste unntaket var at man trakk fram at USA flyttet tyngden sin østover mot Asia, og at Europa og Norge måtte ta mer ansvar for egen sikkerhet. Men ting som debatteres i resten av Europa, debatten om at EU må ta større ansvar for europeisk sikkerhet som er tung på kontinentet, den har vi ikke her i Norge.

Og hvis denne debatten gir håndfaste resultater, hvis vi får et EU som blir viktigere og kanskje legger føringer for hvordan NATO skal operere i Europa, hvilken posisjon havner vi i Norge i da?

– Vi vil aldri få tilsvarende innflytelse i EU som vi har i NATO. Norge er et medlem av NATO men ikke EU. Vi kan heller ikke bruke vår posisjon i NATO til å få innflytelse i EU, det er tull og tøys. Man er ikke med i den store europeiske samtalen om europeisk sikkerhet og forsvar. Vi er med i maskineriet, men vi er ikke med i samtalen som former maskineriet.

Helt til slutt: tar vi inn over oss denne virkeligheten?

– I mindre grad enn det jeg skulle ønske. Hvis vi tar Tamnes-utvalget som utgangspunkt så underspiller den som sagt betydningen av EU veldig. Europa samles og integreres ikke via NATO, men i EU, og det reflekteres ikke i norsk sikkerhetspolitisk debatt.

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu