Ny EU-dynamikk.
Brexit tvinger ikke bare frem en britisk avklaring av deres konfliktfylte forhold til forpliktende samarbeid i Europa. De gjenværende 27 medlemslandene må finne ut av hva det europeiske felleskapet handler om.
Storbritannia var ofte problemet, og sjelden løsningen, på det man gjerne anklager EU for, som svak demokratisk legitimitet, økende forskjeller og manglende samhold.
Men sprekkene går i dag dypere, både på langs og på tvers av Europa. De handler om grenser og innvandring, økonomisk politikk og maktfordeling, identitet og verdier – og angår også oss.
De neste seks månedene, fra State of the Union-talen i Europaparlamentet i dag og toppmøte i Bratislava i morgen til 60- årsmarkeringen i Roma neste år, vil handle om å holde sammen. Viktige skritt innenfor forsvars- og sikkerhetssamarbeid er i emning, andre løsninger vil ta lengere tid. Men EU-prosjektet er utvilsomt gått inn i en dynamisk fase som vil trekke opp nye linjer for fremtidens overnasjonale samarbeid i Europa.
Sterk EØS-tro
Hva da med Norge? I kjølvannet av Brexit-valget har statsminister Erna Solberg og AP-leder Jonas Gahr Støre slått ring om EØS-avtalen. Det er forståelig. Ingen grunn til å skyte seg selv i foten selv om britene muligens har gjort det.
EØS-avtalen gir følelsen av trygg avstand samtidig som den holder oss godt innenfor. Avtalen har, med dens nærmere 11 000 rettsakter fra Brussel, tjent oss svært godt. Mens olje og gass har gitt rikdom og velferd, viser Europautredningen og annen forskning at EU har bidratt sterkt til moderniseringen av det norske samfunn og økonomi.
Få EU-saker gnager virkelig på EØS-troen i Norge. Litauisk og polsk arbeidskraft irriterer fagforeningsfløyene, men i realiteten har europeisk arbeidsinnvandring reddet norsk økonomi. LO-leder Gerd Kristiansen er blant EØS-avtalens klare forsvarere, og med Kommisjonens forslag til nytt regelverk for utstasjonering av utenlandske arbeidere i Norge vil også denne verkebyllen forsvinne.
Alternativer
Gjennom EØS-avtalen har vi overlatt store deler av vårt demokrati og byråkrati til Europa. Det er et alvorlig valg. Likevel er det neppe demokrati- og selvråderettskrav som vil presse frem ny EU-debatt i Norge, for det bryr kun et mindretall.
Utviklingen og alternativene vil nå komme utenfra. Norske politikere og diplomater vet godt at vi må forholde oss til europeiske realiteter. Både nye integrasjonsområder og skilsmissen med britene vil sette dagens avtaleverk fra 90-tallet under press.
Ennå vet vi lite om utfallet, men en ting synes klart: britene kan ikke akseptere en EØS-løsning med det den innebærer av fri bevegelse, budsjettbidrag og dertil begrenset selvbestemmelse. Man kan kanskje forestille seg en EØS pluss løsning hvor britene betaler for de fire friheter, med noe forbedret handlingsrom og medbestemmelse. Mer sannsynlig er det at de havner på minus alternativer, via medlemskap i EFTA eller en frittstående handelsavtale.
Setter gården på spill
Nei-siden i Norge drømmer om akkurat det. Om britene velger noe som står fjernere fra EU enn EØS vil det bli ny diskusjon også her til lands.
At Nei til EU håper på en handelsavtale med EU er mildt sagt paradoksalt når man vet hva det kan bety for norsk landbrukspolitikk. Et råkjør mot norsk kjøtt- og ostetoll, og landbruksmodell generelt, med viktige andre norske økonomiske interesser i vektskålen.
Også i spørsmålet om eventuell britisk gjeninnmeldelse i EFTA er det nødvendig å tenke igjennom våre nasjonale interesser. EFTA ville utvilsomt fått større tyngde, men alene med britene kan Norge fort bli overkjørt i viktig markeds- og handelsspørsmål som berører velferdsstaten, arbeidsliv og fattigdomsbekjempelse, som Europaminister Aspaker har advart.
Faren ved å tie debatten
Debatt er sunt for demokratiet, men da må alle hensyn og politiske partier på banen, også den såkalte ja-siden. Et lite land som Norge er grunnleggende tjent med bindende overnasjonalt samarbeid, om det handler om klima, migrasjon eller andre felles utfordringer. Sannsynligvis vil fremtiden vise at Norges interesser ligger langt nærmere EU enn Storbritannia.
Men det er ikke den eneste grunnen til at vi trenger en fornyet EU-debatt i Norge. Brexit-debatten viste hvor viktig det er å ikke overlate demokratiet til overdrivelser, faktafeil og mystifikasjoner i en tid hvor man kan bli populær på å fortelle nærmest hva som helst. Stillheten går på bekostning av demokratiet.
Å tro at neste Stortingsvalg vil handle om Europa og EU er å håpe på for mye, men de store felles utfordringene og Norges Europa-alternativer må nå avklares, forklares og forankres i den norske debatten og hverdagen.
En versjon av innlegget er publisert i Dagbladet 14.9.2016.