David Cameron, Storbritannias konservative statsminister, har satset alt på at hans landsmenn huker av JA i avstemningen om Storbritannias fortsatte plass i EU-systemet. Men nå melder vanskelighetene seg.
I går kom EUs første offisielle svar som ikke bare stempler kravene som «vanskelige» men også minner om at «alle må ta sitt ansvar». Kort sagt, Tusks svar til Cameron er at han «må’kke komme her og komme her». I tillegg viser det seg at britene selv nå vender ham ryggen. For første gang siden november 2014 er det knapt flertall for å gå ut av den Europeiske Unionen.
Statistikksiden YouGov har nye tall for oktober. For første gang siden november 2014, viser tallene et lite overtak for nei-siden (se illustrasjon under). Skulle det vise seg at utfallet av folkeavstemningen om Storbritannias plass i EU skulle bli nei, vil Cameron mest sannsynlig måtte ta farvel med statsministerboligen i Downing Street.
Skjermdump fra YouGov
Camerons oppdrag
Oppdraget til Cameron er å forhandle nye særavtaler med EU på Storbritannias vegne. Tja har skrevet nærmere om kravene fra britene her: Brexit og Andeby. Statsministeren og hans stab håper blant annet å overbevise Brüssel om å redusere antallet EU-borgere som «strømmer til» Storbritannia. Britene vil ikke at disse EU-borgerne som jobber skal få tilgang til velferdsgoder – et krav som har sendt polsk og britisk diplomati på kollisjonskurs.
Flyktningskrisen som følge av krigen i Syria har dessuten satt innvandring og mottak av flyktninger høyt på agendaen. Storbritannia har enda ikke skrevet under Schengen-avtalen som sikrer grensefri reise innad i Europa – en avtale Norge er del av. Derfor står man ofte i lange køer for å komme inn på de britiske øyer. Likevel, den gjengse brite er ikke fornøyd med situasjonen og vil sikre seg ytterligere mot innvandring og tilstrømming av flyktninger. Det er en grunn til at landet ofte omtales som ‘the awkward partner’ i EU – en betegnelse som referer til britisk skepsis til både EUs styre og byråkrati, såvel som til felles løsninger på mange områder.
Hva er så det overordnede målet til Cameron? Visjonen om «an ever closer union» skal bremses, hvertfall for Storbritannias del, slik at stadig tettere politisk integrasjon ikke skjer automatisk. Med andre ord, at Storbritannia fortsatt kan kjøre i venstre felt, mens de andre EU-landene integreres stadig dypere i den høyre filen.
‘Awkward partner’ siden 1952
Dette er ikke første gangen Storbritannia gjennomfører et slikt valg om deres fremtid. Harold Wilson, Labour-statsministeren, ønsket også å re-forhandle forholdet til EU i 1975 for deretter å holde en folkeavstemning. Flertallet stemte for et fortsatt medlemskap, men ja-kampanjen ble den gang også støttet og kjempet hardt for av Wilson-regjeringen. Etter det fulgte Margaret Thatchers lange krangel om britenes økonomiske bidrag til EU.
Det politiske klimaet var veldig annerledes på denne tiden, skriver The Economist. Media, handelstanden og regjeringen støttet ja-kampanjen. I dag har britisk media derimot en negativ vinkling på EU, og britene sitter igjen med en følelse av å være handlingsløse i det stadig voksende europeiske systemet. Da britene ble medlem i 1972, og da de stemte igjen i 1975, het EU EF og var utvilsomt en veldig annen organisasjon enn hva den er i dag.
Hva med den norske eller sveitsiske modellen?
Både briter og nordmenn har diskutert den norske «innenfor/utenfor»-modellen som et alternativ til fullt medlemsskap. Norske politikere som Vidar Helgesen og Espen Barth Eide har advart sterkt mot å følge Norges eksempel (én ting er det demokratiske underskuddet, men tenk også hvor slitsomt det blir å ha Storbritannia med som stormakt i EFTA!). Cameron har selv avkreftet at han ønsker å ende opp i samme situasjon som oss nordmenn.
Samtidig er den sveitsiske modellen, basert på en rekke bilaterale handelsavtaler, sannsynlig umulig å oppnå for Cameron og britene. EU har i dag har sett seg lei komplekse særavtaler. Man ønsker tvert imot helhetlige og dynamiske avtaler som ikke stadig må omforhandles. Derfor er Storbritannia et dilemma: man vil ha dem med, men man vil samtidig ikke godta kravene. EU ønsker «all or nothing».
Også på den andre siden av Atlanteren skaper Storbritannias lefling med «Brexit» bekymringer. Obama har gitt klar beskjed: USA ønsker ikke en handelsavtale med et Storbritannia utenfor EU.
Hvorfor vil så mange briter ut?
Det er vanskelig å gi et entydig svar. Hvorfor er ikke Norge EU-medlem? Det er en samling av rasjonelle og emosjenelle årsaker som forklarer det, og slik er det også for Storbritannia. Kort oppsummert kan årsakene til at mange briter ønsker seg ut oppsummeres slik:
- Storbritannia har aldri vært et lidenskapelig EU-medlem. Hverken den politiske eliten eller folk flest har sterke følelsesmessige bånd til prosjektet.
- Storbritannia er mer enn London, og det er ikke alle deler av landet som har nytt like godt av globalisering og indre marked. Mange, og dette er en oppfatning som UKIP har bygget opp under, er av den oppfatning at fri innvandring fra andre EU-land er et problem. De er engstelige for at øst-europeere legger beslag på velferdsgoder, til tross for at forskning viser at EU-immigranter bidrar positivt til britisk brutto nasjonalprodukt (BNP).
- At byråkratiet i Brussel legger kjepper i hjulene for britisk næringsliv er også et mye brukt argument – dog ikke støttet opp under av Confederation of British Industries, som tilsvarer NHO i Norge.
2017: politisk storm i sikte
Uansett blåser det til politisk storm på de britiske øyer innen utgangen av 2017. Sterke krefter står mot hverandre: elitene støtter i stor grad opp om et ja, mens tabloidene og grasrot-bevegelsene er negative. Partier som UKIP (United Kingdom Independence Party), BNP (British National Party) og BF (Britain First) er nasjonalsentrerte partier som i stor grad har bygget seg opp på EU-motstand. Ingen overaskelse derfor at de nå flokker til nei-kampanjene «Vote Leave» og «Get Britain Out».
Men også Labour og Conservative, de to største og dominerende partiene i britisk politikk, har hatt et vanskelig forhold til EU, med store splittelser innad. Om lederskapet i begge partier nok vil helle mot et pro-EU standpunkt, er mange av Camerons «backbenchers» i parlamentet kjent for å gjøre opprør mot partilinjen, og har vist seg vanskelig å håndtere for partipiskene. De appellerer i stor grad til grasroten.
Likevel, selv før forhandlingsutfallet er kjent, tyder det meste på at hovedtyngden av både Labour og Conservatives vil støtte opp om et ja-standpunkt, som er representert blant annet av «British Influence» og «Stronger In». I tillegg støtter de to småpartiene Greens og De Liberale disse kampanjene. Det skotske partiet, SNP, som nå er Storbritannias tredje største parti, støtter også ja-siden.
Ja, hvordan skal dette gå?
Cameron har et tøft år foran seg, men også EU. Etter folkeavstemningen i 2017 kan Storbritannia bli det første landet i historien til å tre ut av EU. Det er vanskelig å si hva som blir konsekvensene – både for EU, Storbritannia og Norge. Noen spår en domino-effekt der utmelding av én nasjon trekker med seg andre med sterk interesse for frihandel, men ikke for felles politikk. Andre ser motsatt på det og tror at om ‘the akward partner’ melder seg ut, vil det åpne for en mer integrasjonsvennlig agenda mellom alle de andre. Sannheten er vel at Storbritannia og EU trenger hverandre stadig mer på viktige områder, som indre marked, energi og klima, utenriks- og sikkerhetspolitikk. De færreste ønsker vel derfor et EU som smuldrer opp.
Den faren må Cameron også stri med hjemme. Da Skottland i fjor stemte for å fortsatt være en del av Storbritannia var ikke resultatet gitt på forhånd. Selv om det er lenge siden britiske øyer ble samlet i en union, var folkeavstemningen i Skottland et tegn på at det fortsatt hersker sterke motsetninger: geografiske, sosioøkonomiske og politiske. I EU-spørsmålet gir dette seg utslag i at skottene er langt mer pro-EU enn sine landsmenn fra andre landsdeler, og om britene går for Brexit, har de nasjonalistiske skottene varslet om at de på ny vil søke om løsrivelse seg fra London og søke om medlemskap for Skottland i EU.
Mye skal skje innen 2017. Ikke bare skal Cameron overbevise de andre EU-landene om å imøtekomme hans krav om å få avvike fra EU-visjonen om «an ever closer union amongst the peoples of Europe», som er en implisitt innrømmelse av en realitet som allerede er der: EU-landene kjører i forskjellige hastigheter; én sakte, og én rask fil. Han skal også stramme inn på fri bevegelse – et helt grunnleggende prinsipp i EU, som vil kanskje sitte enda lengere inne i mange andre EU-land.
Til syvende og sist, må Cameron først og fremst overbevise sitt eget parti, og sitt eget folk, om at den avtalen han forhandler frem med de andre EU-landene, er god nok. Som i folkeavstemninger flest er det sjelden folk svarer fullt og helt på spørsmålet som ligger på bordet. Isteden blir det gjerne en meningsytring om sittende regjering. De som ønsker at Storbritannia skal forbli EU-medlem, bør derfor håpe ikke bare at forhandlingene har båret frukt, men også at Cameron er en populær og samlende statsminister på valgdagen. Folket bestemmer i alle fall.