Storbritannia har forhandlet seg frem til «det beste av to verdener» påstår Cameron. Folkeavstemningen den 23. juni vil vise om det britiske folk er enig med ham.
For Cameron handler det beste av to verdener om fortsatt deltakelse i EU for å dra nytte av fordelene ved et lukrativt indre marked, uten å ta på seg byrdene ved europeisk samarbeid og integrasjon.
En øy skjermet for krisen
På få områder kommer mangel på bidrag til felleskapet sterkere til uttrykk enn i møte med flyktningene som søker innover Europa. Strømmen vil ikke avta: bare så langt i år har over 120 000 ankommet våre felles grenser.
Den britiske regjeringen har lovet å ta imot snaue 20 000 kvoteflyktninger over fem år, men ønsker ikke, som en øy utenfor Schengen, å delta i en europeisk byrdefordeling og håndtering av krisen. Schengen-medlem eller ikke, i praksis er britene de første til å stenge grensene og gå for nasjonale løsninger.
Kan vi velge bort vår del?
I Norge skal man nå finne enighet rundt et nytt asylforlik. Det var bred politisk enighet i november i fjor om å ta imot 8000 kvoteflyktninger over tre år. Siden 26. november har vi gjeninnført interne grensekontroll, i tråd med Schengen-regelverket.
Fra en politisk ytterside til en annen, fra Listhaug til Lysbakken, har vi så langt fått høre at dette er «et europeisk problem som må løses i fellesskap». Samtidig går sentrale norske politikere nå ut mot EUs forslag om felles grense- og kystvakt når nasjonalstatene selv kommer til kort.
Felles ansvar
Erna Solberg lovet denne uken i Brussel at Norge skal ta imot 1500 flyktninger som del av en europeisk fordelingsmekanisme. Det var et modig første steg i en europeisk diskusjon som er i ferd med å surne. Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker fulgte opp med å be EUs faktiske medlemsland følge Norges eksempel.
Camerons europeiske troverdighet derimot brister når han påstår han vil bygge et sterkere Europa. Debatten i Storbritannia handler ikke om bidrag til felleskapet, men om å hente ut mer, samt om popularitet og makt hjemme. Han har gitt avkall på den lederrollen i Europa som ventes av Storbritannia.
Krig i Europa
De historiske kontrastene er skarpe. Den britiske debatten faller sammen med 100 års-markeringene av slagene ved Verdun og Somme i 1916. I løpet av noen måneder ble over 1 million soldater slaktet ned med artilleri, flammekastere og sennepsgass. Hundre tusener av dem var briter.
I dagens Europa er den kollektive bevissthet nå i ferd med å viskes helt ut. Samtidig står nye geopolitiske utfordringer i kø. Store deler av vårt nabolag er i konflikt eller krig. Flyktningekrisen er den største siden 2. verdenskrig. Terrortrusler ulmer. Russland desinformerer og destabiliserer.
Det også angår oss
Når Europas toppledere møtes i juni et det ikke utfallet av Camerons folkeavstemning det burde handle om, men om vår felles sikkerhet. Også Norges. Den kan vi ikke lenger ta for gitt.
Folkeavstemninger er ingen i mot, men den gamle EU-debatten – det evige og forenklende ja- og nei-spørsmålet – er blitt helt underordnet. Nå er det europeiske fellesskapet det viktigste vi må verne om.
En versjon av dette innlegget var på trykk i Aftenposten den 16. mars.