EU. Denne lille forkortelsen trigger følelser og reaksjoner hos de fleste nordmenn. Entusiasme. Sinne. Engasjement. Apati. Gjennom de to kampanjene som ledet opp til folkeavstemmingene om medlemskap på 70- og 90-tallet ble EU-spørsmålet så polarisert at familiemedlemmer kranglet åpenlyst i selskap, kolleger ble uvenner, og politiske klistremerker ble vanligere enn tagging.
21 år senere er temaet fortsatt så betent at EU-spørsmål ikke diskuteres i den offentlige debatten. Da den norske offentlige utredningen Utenfor og innenfor (NOU 2012:2), en omfattende utredning om Norges forhold til Europa, kom ut håpet utvalget at deres konklusjoner ville sette i gang en ny debatt om Europa i den norske offentlighet. Det skjedde ikke.
Ja, utredningen havnet på en del pensumlister. For første gang hadde man også et helhetlig og dyptgående dokument om emnet å vise til. Nei-siden lagde en alternativ rapport som pekte på alternativer til EØS-avtalen, og den fikk noe oppmerksomhet. I en uke. Den store debatten utvalget håpte på ble like lang som debatten rundt Siv Jensens kjole på valgkvelden i 2013.
Blir debatten kortvarig fordi vi ikke bryr oss? Eller er det fordi at hver gang det snakkes om EU, så havner vi i en ja/nei-dikotomi som skader all nyansert debatt? Har EU blitt så komplisert at vi rett og slett ikke klarer å følge med?
Et opplyst og debatterende folk er grunnleggende for demokratiet, men byråkratiet og demokratiet i Brussel kan vi lite om. Avgjørelser som påvirker og former norsk politikk tas daglig i EU, men få nordmenn vet noe særlig om kommisjonspresident Jean Claude Juncker, eller presidenten i Det europeiske råd, Donald Tusk. Vi vet lite om dem fordi det ikke skrives noe om dem. Fordi ethvert forsøk på å starte et offentlig politisk ordskifte, enten det handler om post- eller datalagringsdirektivene, ender opp i en ja, eller nei til EU-debatt. Vi diskuterer ikke en av våre viktigste avtaler som daglig former norsk lovverk.
Eller, jo det diskuteres, bak lukkede dører. Stortinget tar til tider debatten. En håndfull norske lobbyister fra organisasjons- og næringsliv prøver å holde en gjensidig informasjonskanal åpen der de er godt plassert i Brussel. Europabevegelsen og Nei til EU lever fortsatt i beste velgående.
Jeg er selv oppvokst i en familie og en bygd med sterk tilknytning til nei-sida. Vi har til og med et veggmaleri av en EU-ku som melkes av Gro Harlem Brundtland på en låvevegg. Nei-sida gjorde meg nysgjerrig på fenomenet EU, noe som førte meg til Europastudier. Familien var redd jeg ble hjernevaska, men overraskende uteksaminerte europastudiene en overvekt av «tja-ere».
Tja til EU er ikke bare et semi-nøytralt navn på en debatt-side. Det er en invitasjon. Du er hjertelig velkommen til å leve ut din nysgjerrighet uten et rop om ja eller nei. Debatter, still spørsmål og provoser!
Kanskje vil nysgjerrigheten til oss som ikke stemte i ’94 overskygge den eldre generasjons ryggmargsrefleks om polarisering.
Tja, det gjenstår å se.