Nøkkelspørsmålet etter Brexit er Storbritannias medlemskap i det indre markedet og dermed EØS. Det er utvilsomt et stort antallet personer og interessegrupper som legger vekt på at vi skal bli værende i denne folden. Vi er i det indre markedet nå, og det gir kontinuitet å bli værende, med sikkerhet for tollfri adgang for Storbritannias eksportører til EUs fem hundre millioner forbrukere. Å true med å trekke seg ut – eller faktisk gjøre det – kan underminere tiltroen i næringslivet, og presse ned investeringene og utsiktene for vekst.
Det kan være tekniske vanskeligheter med blant annet opprinnelsesmerking, selv om frykten for dette ser ut til å være overdrevet ut fra de store mengdene varer som selges i EU fra land utenfor det indre markedet uten at de ser ut til å møte slike problemer. Det kunne også bli vanskeligere for oss å samarbeide fruktbart med EU på andre saker utover handel, hvis vi lar forholdet til EU bli forringet som følge av at Storbritannia ikke lenger er i det indre markedet. Dette er viktige og alvorlige hensyn. Men de må veies opp mot en rekke avgjørende argumenter for at Storbritannia må være forberedt på å forlate det indre markedet helt og fullt.
Nøkkelspørsmålet etter Brexit er Storbritannias medlemskap i det indre markedet og dermed EØS.
Et viktig utgangspunkt er at det, etter folkeavstemningen, er klart at Storbritannia må gjøre endringer i vårt forhold til EU, herunder det indre markedet, som kommer til å være omstridt og vanskelig å forhandle om. I tråd med avstemningsresultatet – og for å håndtere det som tydelig er en nasjonal bekymring – må det legges noen substansielle restriksjoner på migrasjonen fra andre EU-land. I motsetning til de fleste andre EU-land, vokser Storbritannias befolkning raskt – med omtrent 550 000 i året, derav 165 000 innvandrere netto fra EU. Dette setter et økende trykk på samfunnets infrastruktur, som sykehus, skoler, boliger og våre veier og banenett. Det er også særlige bekymringer om konkurranse i arbeidsmarkedet fra lavtlønte. Det er imidlertid verken klart eller sikkert at EU vil akseptere noen begrensninger på den frie bevegelsen hvis vi fortsatt er medlem av det indre marked, i det minste ikke uten betydelige krav om innrømmelser på andre områder.
Det er imidlertid verken klart eller sikkert at EU vil akseptere noen begrensninger på den frie bevegelsen hvis vi fortsatt er medlem av det indre marked
Bindingene i det indre markedet
Det er ikke bare migrasjon som er problemet med vårt medlemskap i det indre markedet. Så lenge vi er del av det, er vi bundet til å akseptere alle forpliktelsene med direktiver og forordninger som påføres oss, håndhevet av EU-domstolen i Luxembourg. Vi må trolig også fortsette å betale en høy medlemskapsavgift til EU. Hvis vi ikke er EU-medlem vil vi ikke være del av EUs beslutningsprosess, og om vi fortsatt er innenfor EUs tollunion vil vi være forhindret fra å ha eget medlemskap i institusjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er derfor fare for at vi måtte akseptere alle forpliktelsene ved det indre markedet, slik vi gjør nå, uten å ha kontroll med nye krav. Alt i alt ville en reforhandling av vår rolle i det indre markedet trolig være amper og tidkrevende, der usikkerheten kunne presse oss til å akseptere en dårlig avtale.
Det er ikke bare migrasjon som er problemet med vårt medlemskap i det indre markedet.
Et mye bedre utgangspunkt er derfor at Storbritannia unngår disse problemene ved å gjøre det klart at vi er villig til å trekke oss ut av det indre markedet, og at forhandlingene må starte ut fra det. Det ville være en mye enklere og raskere prosess enn å forhandle frem komplekse unntak fra innsiden. Slik er det fordi vår handel med EU ikke avhenger av godvilje fra EU, selv om EU har kontroll med vilkårene for handelen. Markedsadgang er garantert av WTO og andre eksisterende traktatforpliktelser.
Prisen å betale på utsiden av det indre markedet, uten noen frihandelsavtale med EU, er at vi må akseptere WTOs tolltariff på all vår eksport til EU. Tollen utgjør rundt tre prosent, selv om beløpet som betales for landbruksvarer (omtrent tyve prosent), kjøretøy (opptil ti prosent) og varer som tekstiler og sko er betydelig høyere. Hvis EU insisterer på å innføre tollbarrierer mot import fra Storbritannia, kan det derfor hende at vi må ta grep for en lavere valutakurs for å sikre at konkurranseevnen opprettholdes. Tjenester vil være uten toll, men de vil være utsatt for ikke-tariffære handelshindringer – slik mange av dem også er i dag.
Storbritannia unngår disse problemene ved å gjøre det klart at vi er villig til å trekke oss ut av det indre markedet
Adgang uten å være del av markedet
Det sentrale poenget er at adgangen til det indre markedet ikke avhenger av at vi er del av det, slik som det ofte hevdes. Tvert imot kommer det an på vår evne til å tilby varer og tjenester til konkurransedyktige priser, slik det er for alle land som Kina og USA, som eksporterer til det indre markedet uten å være del av det.
Det sentrale poenget er at adgangen til det indre markedet ikke avhenger av at vi er del av det.
Hvis EU innfører tollbarrierer mot eksport fra Storbritannia, er det ingen grunn til at Storbritannia ikke kan svare med å kreve toll på import fra EU. Ettersom EU selger langt mer til Storbritannia enn omvendt – 68 mrd pund i 2015 – ville tollen være enda mindre i EUs interesse enn for Storbritannia. Det vil legge grunnlaget for forhandlinger om en frihandelsavtale mellom Storbritannia og EU, som alle ville tjene på. Hvor lenge vil dette ta? Etter at Norge avviste EU-medlemskap i 1972, forhandlet de en handelsavtale med EU på under åtte måneder. Det kan ta lenger tid enn det, men med utsiktene for tyske bilfabrikanter og franske vinprodusenter til å miste markedsandeler i Storbritannia, vil det være et betydelig press for å fullføre en avtale innen de to årene som Lisboatraktaten tillater.
Fordelene for finanssektoren
Delvis knyttet til hvordan vi håndterer forholdet til det indre markedet, er det noen viktige avklaringer for City (Londons finanssektor, red.anm). Her er det allerede spenninger fordi vi ikke er med i eurosonen. EU har alltid vært relativt bakvendt når det gjelder et ekte indre marked for tjenester, spesielt finanstjenester, og det kan godt komme tiltak for å begrense Citys rolle i eurolandenes transaksjoner. Det gjenstår imidlertid å se om slike forsøk vil lykkes, særlig på grunn av nytt regelverk som gjelder fra 2018 (MiFID). Det tillater at finanstransaksjonene skjer i ethvert land der reguleringene er internasjonalt akseptert som «ekvivalent», og dermed unngår man EUs krav om såkalt finanspass i det indre marked.
London er et stort europeisk og globalt finanssenter, og det er ingen grunn til å tro at det vil endres.
London er et stort europeisk og globalt finanssenter, og det er ingen grunn til å tro at det vil endres. City har mer å tjene på ikke lenger å være bundet av lite hjelpsomme EU-regler, men det er opplagt i vår interesse å unngå overdreven diskriminering mot Storbritannia i reguleringen av finanstjenester innenfor EU. Når vi ser fremover, vil Londons hovedkonkurrenter ikke være Paris eller Frankfurt, men Hong Kong, Singapore og New York. City har enorme fordeler i lokalisering, språk, rettslig og kulturelt,.
Mellomstatlig samarbeid
Storbritannia er ikke i noen svak forhandlingsposisjon når vi trer ut av EU, selv om vi skal være forsiktig med å overspille kortene våre. Målet må være å få en rettferdig avtale som gavner både oss og EU, og som er stabil og robust. Vi må respektere eurosonens behov for videre integrasjon for å beskytte fellesvalutaen, samtidig som vi merker oss det presset som dette setter på demokratiet i EU. Vi bør ønske dem lykke til med dete prosjektet, mens vi er takknemlig for at vi ikke er del av det. Ellers bør vi fortsette å samarbeide med våre nære naboer om alt der det er fornuftig – fra antiterror til klimaendringer, fra helse til utdanning, om miljøbeskyttelse og standardisering av produktkrav.
Resultatet kan da bli slik som det store flertallet av britene faktisk ønsker forholdet til landene som står oss nær i Europa: frihandel og maksimalt med vennskap og samarbeid, men på grunnlag av mellomstatlige relasjoner fremfor å være del av et overgripende politisk prosjekt.
En løsning med bred støtte
Vi ville være utenfor det indre markedet, og dermed fri fra EUs forordninger og direktiver. Ikke lenger begrenset av EU-domstolen, og dermed kan vi ta våre egne beslutninger om sosialpolitikk og for sysselsetting. Vi kan føre en ikke-diskriminerende immigrasjonspolitikk for borgere fra EU og andre land. Ikke lenger vil vi måtte betale den svært høye årlige medlemskapsavgiften til EU.
Vi ville være utenfor det indre markedet, og dermed fri fra EUs forordninger og direktiver. Ikke lenger begrenset av EU-domstolen, og dermed kan vi ta våre egne beslutninger om sosialpolitikk og for sysselsetting.
Vi ville være utenfor euroen og Schengenavtalen, og dermed relativt godt beskyttet mot finans- og migrasjonskrisene som EU står overfor. Vi ville være fri til å innta vår egen rolle i WTO og forhandle om handelsavtaler med hvilket som helst land vi menener er passende.
Hvis vi kan oppnå alt dette, vil vi komme langt på vei i å bygge et forhold til EU som har bred støtte i Storbritannia. Disse stegene ville forhåpentligvis gjøre Storbritannia mer avslappet og enig med seg selv i mange henseender.
Utdrag fra pamfletten Healing the Wounds, utgitt av Labour Future. Teksten er oversatt til norsk og trykt i Nei til EUs årbok 2017, Betydningen av brexit.