Skattlegging av multinasjonale, digitale giganter som Facebook, Google og Amazon er tilbake på dagsordenen. Med danskenes EU-kommissær, Margrethe Vestager, i spissen har Europa i flere år gått i bresjen for en overhaling av spillereglene. Nå kan det endelig virke som et gjennombrudd er på vei. Men hva er det egentlig som står på spill? Hva er det som har gjort de digitale gigantene så mektige? Og hvorfor er det så vanskelig å skattlegge dem?
Hva kjennetegner de digitale selskapene?
For å forstå hvordan de digitale gigantene har vokst seg så dominerende, og hvorfor det er så vanskelig å skattlegge dem, er det nødvendig å forstå hvordan de skiller seg fra tradisjonelle selskaper. Det er særlig tre hovedfaktorer som spiller en viktig rolle her:
- Evnen til å generere profitt uten fysisk tilstedeværelse
- Salg av brukerdata med helt minimale marginalkostnader
- Nettverkseffekter som kveler alle konkurrenter
Facebook har brukere over hele verden og tjener penger på annonser og salg av brukerdata. Inntekten til selskapet øker per nye bruker, mens marginalkostnaden forbundet med den samme brukeren er tilnærmet null. Det gjør SoME-markedet til et naturlig monopol: Høye etableringskostnader og lave marginalkostnader gjør markedet lite lukrativt for nye aktører. I et tradisjonelt selskap øker produksjonskostnadene per enhet. Hvis man selger vafler utenfor en butikk må man bruke mer penger på ingredienser per vaffel man lager. Facebook slipper i stor grad å forholde seg til disse økonomiske realitetene. Ettersom brukeren er produktet i businessmodellen, finnes det så godt som ingen naturlige veksthindringer. Globalt tjener Facebook rundt 20 dollar per bruker i året. Utgiften per nye bruker (for eksempel serverkapasitet) er samtidig helt minimal. Rent økonomisk står man igjen med et eneste naturlig tak for Facebooks potensielle størrelse: jordens befolkning.
Det ubegrensede vekstpotensialet er en stor nok fordel i seg selv, og når man i tillegg legger til at Facebook har en naturlig tendens til å spise opp konkurrentene sine gjennom nettverkseffekter kan man forstå den globale dominansen de har opparbeidet seg. Det attraktive med sosiale medier er at man kan ha kontakt med venner og bekjente der. Det er ikke særlig spennende å sitte alene på et sosialt medium. Derfor flokker brukerne alltid til de største plattformene. Facebook trakk det lengste strået og kunne på den måten henvise MySpace, Biip og Nettby til internetthistoriens gravhaug.
Hvorfor er det så viktig å skattlegge dem?
At selskaper som Facebook, Google og Amazon har fått vokse seg så store og mektige, byr på en rekke problemer. Kanskje det fremste blant dem er såkalt BEPS – eller “Base Erosion and Profit Shifting”. BEPS kan oppsummeres som praksisen hvor digitale selskaper gjennom forskjellige mekanismer flytter profitt fra jurisdiksjoner med høye skatter til andre jurisdiksjoner med lavere eller ingen skatter. På sikt skapes et kappløp hvor myndigheter verden over slåss over smulene ved å tilby så lave skattesatser som mulig. Over tid kan reduserte skatteinntekter gå utover det offentlige sjekkheftet og undergrave velferdsmodeller. OECD anslår at myndigheter verden over kan tape så mye som 240 mrd amerikanske dollar i tapte skatteinntekter årlig til BEPS. Det kan utgjøre så mye som 10% av verdens lands samlede totale inntekter fra selskapsskatter. De digitale gigantene tjener med andre ord gigantiske summer uten å gi tilbake til fellesskapet.
Hva gjøres?
Det pågår for tiden en rekke parallelle prosesser for å bøte på BEPS-problemene. Den viktigste av dem er det globale OECD/G20-rammeverket som siden 2016 har brakt sammen nærmere 140 land til forhandlinger. I 2019 resulterte disse forhandlingene i et forslag til en avtale. Avtalen var todelt og ville klargjort hvor digitale selskaper skal betale skatt, samt introdusert en global minsteskatt for digitale virksomheter. Alle land hvor de digitale gigantene opererer ville vært sikret en bit av kaken og “profittskifting” ville blitt vanskeligere. Kanskje var det for godt til å være sant? – I juni 2020 trakk i alle fall USA seg fra forhandlingene. Den amerikanske forhandlingslederens egne ord oppsummerer situasjonen godt:
“The reality was, they all came together and agreed that they’d screw America, and that’s just not something that we’re ever going to be a part of.”
Europa responderte med temmelig utilslørt raseri. Frankrikes finansminister kalte avgjørelsen “en provokasjon” og flere EU-land uttalte at de nå ville støtte et initiativ fra EU-kommisjonen for å innføre skattlegging av digitale selskaper som opererer innenfor EUs fellesmarked. Som sagt så gjort. I september 2020, i sin årlige State of the Union-tale, satte kommisjonspresident von der Leyen skapet på plass:
“We will spare no effort to reach agreement in the framework of OECD and G20. But let there be no doubt: should an agreement fall short of a fair tax system that provides long-term sustainable revenues, Europe will come forward with a proposal early next year.”
State of play og veien videre
En måned senere ble lovforslaget annonsert av Kommisjonen og i januar 2021 ble prosessen formelt startet med konsultasjoner og offentlige høringer. Selve lovforslaget er ventet fremmet innen utgangen av juni i år, og det er knyttet stor spenning til hvordan lovforslaget blir utformet. Alle de største politiske gruppene i EU-parlamentet har tidligere uttrykt støtte for skattlegging av digitale selskaper på europeisk nivå hvis forhandlingene i OECD ikke bærer frukter. Dermed vil et forslag sannsynligvis kunne bli vedtatt i Parlamentet uten store problemer. Som ofte er tilfellet i EU er det imidlertid en helt annen sak å få forslaget gjennom Rådet. Forslag som omhandler skattebestemmelser krever enstemmighet blant unionens 27 medlemsland, og et lignende forslag ble nedstemt i 2019 av en koalisjon ledet av Finland, Sverige og Irland. Noe lignende kan fort skje igjen.
Hvilken linje den nye administrasjonen i USA legger seg på vil også ha stor betydning for veien videre. Trump var som kjent ikke fremmed for en handelskrig i ny og ne, og prioriterte heller ikke forholdet til Europa særlig høyt. Det er knyttet store forventninger til at Joe Biden skal “revitalisere det transatlantiske vennskapet” og det har kommet oppmuntrende nyheter i så henseende. USA har lagt seg på en forsonende linje og har kvittet seg med en rekke ultimatum fra Trump-tiden. Optimister har uttalt at en global avtale under OECD kan være i stand allerede til sommeren. Det kan nok allikevel være lurt å ha i bakhodet at amerikanske presidenter alltid har satt Amerika først, selv om noen kanskje har vært litt mindre subtile enn andre.
I Brussel hender det man hører utsagnet “USA innoverer, EU regulerer og Kina skalerer”. Reguleringsmakten er kanskje litt mindre sexy enn tech startup-verdenen i San Francisco, men vi bør allikevel ikke kimse av den. Gjennom å skape reguleringer som gjelder for 450 millioner mennesker i fellesmarkedet har EU en stor makt til å sette globale standarder. I et ikke usannsynlig scenario hvor USA igjen slår seg vrang, er det en stor styrke at europeiske land har makten til å sette ned foten og innføre sin egen lovgivning.
De digitale gigantene har fått stjele fra fellesskapet alt for lenge. La oss håpe på en rettferdig global avtale under OECD, men samtidig forberede oss på å sette makt bak kravene her i Europa!