Etter innspill fra flere medlemsland foreslo EU-Kommisjonen i 2018 et nytt direktiv som tar sikte på å knytte EUs langtidsbudsjett til Unionens rettsstatsprinsipp. Dette forslaget gir Kommisjonen makt til å tilbakeholde eller fryse medlemslands tilgang til EU midler i tilfeller der medlemsland bryter med rettsstatsprinsippene. Dette vil kreve avstemning i Ministerrådet, som blir godkjent eller avslått med 55% av medlemslandene, som representerer minst 65% av EUs befolkning. Men selv om forslaget om å etablere et «rettstatsvillkår» er ment å sikre universelle rettigheter og verdier Unionen er bygget på, har det hittil skapt både intens debatt og splid mellom medlemslandene.
Dette innlegget viser til begrunnelsen for et slikt lovforslag, de demokratiske, politiske, økonomiske og geografiske skillelinjer knyttet til lovforslaget, samt belyser hvorfor et slikt vilkår kan være en demokratisk nødvendighet for Unionen; illiberalisme er ikke bare negativt for EU borgere, minoriteter og religiøse grupper i det aktuelle landet, men det er også negativt for EU som en global, rettighets- og fredsfremmende aktør.
EU midler forstås som penger tildelt medlemsland fra EUs budsjett, som medlemslandene i ulik grad bidrar til, avhengig av økonomisk størrelse og utvikling. Budsjettet i perioden 2014-2020 er på €959 milliarder. Denne artikkelen setter søkelys på EUs samholdspolitikk, som tilsvarer omtrent 33% av budsjettet og er en av EUs største og viktigste politikkområder, hvis mål er å fremme EUs overgripende harmoniske utvikling, styrke dens økonomiske, sosiale og territorielle samhold gjennom ulike fond og programmer. Samholdspolitikken kan sees som et konkret eksempel på europeisk solidaritet, da de større og rikere medlemslandene gir mer penger enn hva de får igjen, for å oppnå en helhetlig harmonisk utvikling i Europa.
Midler og verdier
Forslaget om å bruke EU finansiering som middel for at medlemsland skal overholde rettsstatsprinsippet foregår i en kontekst der flere og flere medlemsland beveger seg i en illiberal retning. Dette er tydelig når man ser på synkende oppslutning om demokratiske verdier registrert av The Economist Democracy Index, sammen med bekreftede systematiske brudd på EUs rettsstatsprinsipp av flere EU-land. Ny forskning viser dessuten at en stor majoritet av europeere mener rettsstatsprinsippet bør prioriteres og styrkes. Det illiberale skiftet gjelder spesielt regjeringene i Polen, Ungarn og Romania, som alle har blitt offentlig kritisert av EU-Kommisjonen og EU-Parlamentet for å blant annet true rettstatens upartiskhet, systematisk korrupsjon og å ikke respektere minoriteters rettigheter. Ved å se på tall og analyser fra The Economist Democracy Index, ser man dessuten indikasjoner på at land som Italia, Hellas, Estland, Slovakia, Slovenia og Bulgaria er i faresonen for demokratisk tilbakegang, noe som truer og undergraver EU som helhet.
Begrunnelsen for å bruke EUs finansiering som et middel for å oppnå samsvar rundt rettsstatsprinsippet kan forståes når en ser på sammenhengen mellom regelbrytende medlemsland, mangelfulle demokratier og de landene som er nettobidragstagere – det vil si de som får mest midler fra EUs budsjett og som bidrar minst – kan en se at disse er korrelerte. Derfor kan dette forslaget gi de aktuelle landene sterke insentiver til å snu illiberale tendenser, da de økonomiske fordelene, i form av utbetalinger, kan veie tyngre enn å føre en illiberal politikk, for ikke å snakke om at EUs medlemsland og institusjoner ikke ønsker å økonomisk bidra ytterligere til illiberalismen. Så lenge EU ikke setter noen grenser for slike utbetalinger kan en argumentere for at EU styrker illiberale tendenser i enkelte medlemsland. Koblingen mellom rettsstatsprinsippet og EU finansiering blir tydeligere ved at mange av landene som er nettobidragstagere er de samme som er rangert som mangelfulle demokratier ifølge The Economists Democracy Index fra 2018.
EUs manglende verktøy
For å få en ytterligere forklaring på hvorfor dette rettstatsvilkåret har blitt foreslått, er det viktig å se på EUs manglende verktøy og den fastlåste situasjonen i Artikkel 7-prosessen. Artikkel 7, også kjent som EUs «atomknapp», kan iverksettes i tilfeller der et land har blitt funnet skyldig i grove brudd på EUs regelverk og fundamentale rettigheter, som rettsstatsprinsippet. Kun gjennom enstemmig avstemning i Rådet kan en frata et lands stemmerettigheter. I 2016 lanserte EU-Kommisjonen en slik prosess mot Polen og Ungarn, medlemsland som har systematisk brutt med EU regler over en lengre periode, men med støtte fra likesinnede illiberale «venner» i EU, har prosessen ikke nådd kravet om enstemmighet. EU er derfor ikke i stand håndtere andre illiberale land, da man går ut ifra at de kommer til å støtte hverandre i artikkel 7-prosessen og kan fortsette med illiberal politikk. Det foreslåtte rettstatsvillkåret krever derimot omvendt kvalifisert majoritet for å bli nedstemt.
Skillelinjer i rettsstatsprinsippet
Ved å se på avstemningsresultatene i Europaparlamentet fra januar 2019 kan en se tydelige politiske og geografiske skillelinjer knyttet til lovforslaget. Rettstatsvillkåret er fortsatt et pågående forslag og kan først tre i kraft ved kvalifisert flertall i Ministerrådet. Avstemningsresultatene avslører hovedsakelig fire skillelinjer: demokratiske, økonomiske, politiske og geografiske.
Forslaget ble godtatt i Europaparlamentet med 397 mot 158 stemmer, og hvor 69 som frasto å stemme. En kan se at det finnes ett skille mellom nettobidragsgivere og nettobidragstagere og en demokratisk skillelinje, basert på det demokratiske nivået til medlemslandene. Den demokratisk rangering er basert på The Economist Democracy Index, som måler demokratiske verdier ut ifra fem kategorier – valgprosess, sivile rettigheter, regjeringsfunksjon, politisk deltagelse og politisk kultur.
Det man ser i avstemningsresultatet er at EU parlamentarikere som kommer fra fullverdige demokratiske land, er nettobidragsgivere til budsjettet stemte generelt for forslaget. I samme avstemningen ser man dog fullverdige demokratiske land som stemte mot forslaget. Dette avviket kan forklares med at landene som stemte mot, men som er nettobidragsgivere og registrerer høye demokratiske verdier er generelt euroskeptiske og er uvillig til å støtte noe som de anser som en betydelig makt økning for EU institusjonene.
Når det gjelder det geografisk skille, ser en at østeuropeiske land, med stor majoritet av konservative, euroskeptiske europaparlamentspolitikere, er nettobidragstagere, har tidligere og nåværende vist systematiske brudd mot rettstaten og har en lav demokratisk rangering; Romania, Polen, Ungarn, Slovenia, Slovakia og Tsjekkia stemmer imot forslaget. En kan derfor konkludere med at disse landene anser dette forslaget som politisk og økonomisk truende, da de frykter å miste økonomisk støtte på grunn av sine svake institusjoner, gjentatte brudd mot rettsstaten og illiberale tendenser.
Ett avvik fra hypotesen om at land som er nettobidragstagere stemmer mot lovforslaget viser parlamentarikere fra Spania, som stemte i stor grad for forslaget, selv om Spania er en nettobidragstager. Valget om å stemme for rettsstatsvilkåret kan derfor forklares med det demokratiske og politiske skillelinje – at Spania ikke føler seg demokratisk truet av dette forslaget, da de ansees som et fullverdig demokrati og har en stor majoritet av pro-europeiske parlamentarikere.
Resultatene fra avstemningen viser også en tydelig skillelinje på det politiske spektrumet, der først og fremst konservative partier stemte imot forslaget. Dette kan forklares med euroskeptiske holdning på høyresiden og lav villighet til å øke EUs makt, men også ved å se på hvilke konservative politikere som stemte, der mange konservative politikere er fra østeuropeiske medlemsland. Den Kristendemokratiske EPP gruppen i Europaparlamentet (European People’s Party) blir ofte forstått som generelt pro-europeisk og er Europaparlamentets største gruppe. EPP stemte sterkt for forslaget, utenom 24 som stemte imot. De 24 var representanter fra land som kategoriseres som mangelfulle demokratier og som er nettobidragstagere. Sosialdemokratene (S&D), er Europaparlamentets neste største parti og viser samme tendens som EPP. Partiet registrerte bare 18 som stemte imot, og igjen ser man at parlamentarikere fra nettobidragstagere, euroskeptiske og demokratisk mangelfulle land stemmer imot forslaget om å knytte midler til rettsstatsprinsippet.
Øst-vest skillelinjen har vært fremtredende i EU helt siden landene ble innlemmet i 2004, noe som ofte forklares ved deres økonomisk svakere posisjon sammenlignet med de vestlige EU-landene samt kulturelle faktorer som går langt tilbake i tid. Derfor har dette lovforslaget også blitt fremtredende og heftig debattert, nettopp fordi østlige medlemsland som Ungarn, Romania og Polen har understreket at dette lovforslaget fremstår som økonomisk utpressing fra EU-kommisjonen, til sammen med flere vestlige medlemsland. Hvis vilkåret blir en realitet kan det derfor føre til et økt skille mellom Øst og Vest-Europa og tydeligere økonomiske skillelinjer.
Lovforslaget blir først en vedtatt gjennom kvalifisert flertall i Ministerrådet, men selve langtidsbudsjettet krever enstemmighet. Det finnes derfor en frykt for at medlemsland som er misfornøyd med lovforslaget kan bestemme seg for å stemme imot hele langtidsbudsjettet for 2021-2027. Videre kan man stille spørsmålet om dette forslaget bidrar til økt splittelse mellom vest og øst, ved at flere østeuropeiske land mister økonomiske midler fra EU, eller om dette forslaget hjelper illiberale land på rett kjøl og sammen kan styrke EU som helhet.
«Å ha parlamentarisk majoritet gir deg ikke mandat til å bryte rettsstatsprinsippet. Det argumentet er uakseptabelt, fordi det er det samme argumentet som diktatorer på 1930-tallet brukte. La meg påminne dere om at alle de onde avgjørelsene Nazi domstolene gjorde var basert på lover. Avgjørelser som var totalt imot rettsstatsprinsippet, universelle rettigheter, men var i bunn og grunn basert på lover».
Frans Timmermans, Vise President i EU-kommisjonen.
Mer demokratisk Europa?
Hvis forslaget om å bruke EU midler som et verktøy for å oppnå samsvar blir aktuelt, er det betimelig å spørre seg hvorvidt dette vil gjøre EU mer demokratisk enn den Unionen vi kjenner i dag, der en majoritet vil ha mulighet til å fatte beslutninger for å unngå at illiberale land kan blokkere vedtak ved å samarbeide. Dette forslaget viser også at medlemsland som ønsker å beskytte EUs budsjett og hindre ytterligere demokratiske tilbakefall har stor innflytelse på EUs handlingskraft, da dette forslaget kom fra medlemslandene til å begynne med.
Dette lovforslaget viser også en EU-kommisjonen som er villig til, og strever etter å initiere lovforslag på områder som den anser er offentlig fremtredende spørsmål. Den såkalte illiberale krisen kan i høyeste grad bli ansett som offentlig fremtredende, da flere av EUs medlemsland har ønsket en slik mekanisme som rettstatsvilkåret, samtidig som at man observerer en stor majoritet av EU-borgere som ønsker å styrke rettsstatsprinsippet i Europa. Når det er snakk om felles harmonisk utvikling skulle de andre medlemslandene ønske de fikk noe igjen for det finansielle bidraget medlemsland gir, ikke økt illiberalisme og korrupsjon. Er strengere krav, som dette forslaget, nødvendig for fremtidig harmonisk europeisk utvikling, økt demokratiske verdier og universelle rettigheter?