Supperåd eller storpolitikk?
3 mars 2021 skrev EU-lederne under på en plan om å starte en konferanse om Europas fremtid – et diskusjonsforum som skal gi innbyggerne en mulighet til å forme hvordan EU skal se ut fem, ti og 20 år fra nå.
EU er ofte assosiert med, og kjent for sitt tunge byråkrati, kompliserte prosesser og institusjoner som oppleves som fjerne fra folket de representerer. EU sliter med å effektivt kommunisere til folket hva de gjør. Det er som regel medlemsstatene som legger føringene for den offentlige debatten, og det er ofte enkelt for regjeringer å ta æren for populære EU-initiativer, mens skylden for upopulære reformer legges på EU, gjerne innenfor saksområder hvor EU ikke har påvirkningskraft i det hele tatt. I en tid hvor demokratiet trues fra flere kanter, er CoFoE en mulighet for EUs institusjoner til å kartlegge og lytte til borgernes synspunkter, samt samarbeide med sivilsamfunnet for å oppnå en mer effektiv og demokratisk europeisk union.
70 years ago, the Schuman declaration laid the foundations of our European Union. It started a unique political project that brought peace and prosperity, improving the lives of all European citizens. It is now appropriate to reflect on our Union, the challenges we are facing and the future we want to build together with the objective of strengthening European solidarity.
– Felleserklæringen om the conference on the future of Europe
Gjennom å skape et offentlig forum for åpen, inkluderende og strukturert debatt med europeere om de spørsmålene som har betydning for dem og som påvirker deres hverdag, skal konferansen gi EU-borgerne en større rolle i utformingen av EUs politikk og ambisjoner og samtidig forbedre unionens kriseberedskap. Emmanuel Macron presenterte den opprinnelige ideen om konferansen i 2019, men uenigheter mellom EU-institusjonene, manglende entusiasme i enkelte medlemsland og COVID-19-pandemien har forsinket lanseringen av konferansen.
Er konferansen et startskudd for et inkluderende og transparent EU, som kan åpne opp for en genuin dialog mellom EU-institusjonene og sine borgere og skape fundamental forandring i EUs institusjonelle arkitektur, eller kommer interne maktkamper mellom institusjonene, politisk forvirring og lav og lite representativ deltagelse til å sabotere for denne demokratiske øvelsen? Til tross for konferansens popularitet blant EU-ledere, betegner kritikere det som en byråkratisk øvelse som til slutt vil oppnå lite.
CoFoE har alle forutsetninger for å være en utmerket mulighet til å delta i en mer strukturert debatt mellom institusjoner og borgere, og komme frem til konkrete forslag for å forbedre måten EU fungerer på. Det er dog flere som peker på at sjansene for fiasko er høye. Men de trenger ikke være det. Hvis mange nok europeiske borgere engasjerer seg og krever endring, vil det være vanskelig for nasjonale ledere og europeiske myndigheter å ignorere deres stemmer. Tre fjerdedeler av europeerne mener at konferansen om Europas fremtid vil ha en positiv innvirkning på demokratiet i EU: 76% er enige i at det representerer betydelig fremgang for demokratiet i EU (25% ‘helt enige’ og 51% ‘har en tendens å være enig’), med et klart flertall som støtter dette synet i alle EU-land.
Hva skal diskuteres?
Felleserklæringen for CoFoE inneholder en liste over aktuelle temaer for konferansen. Den nevner helse, klimaendringer, sosiale rettigheter, digitalisering, EUs rolle i verden, og hvordan man kan styrke de demokratiske prosessene som styrer EU. Disse emnene stemmer overens med overordnede EU-prioriteringer og spørsmålene EU-borgerne reiser i meningsmålingene. Til slutt vil deltakere bestemme hvilke temaer konferansen skal diskutere.
CoFoE er altså en serie med debatter og diskusjoner som vil gjøre det mulig for mennesker fra hele Europa å dele sine ideer og være med på å forme vår felles fremtid. Det er en del av Kommisjons-president von der Leyens løfte om å gi europeere større innflytelse på hva EU gjør og hvordan det fungerer for dem. Alle europeere – uansett hvem de er og hvor de enn er – kan delta.
Konferansen har som mål å gjenspeile det europeiske mangfoldet og bringe Europa ut fra hovedstedene, til hvert lille hjørne av EU. På den måten skal forbindelsen mellom europeere, og institusjonene som tjener dem, styrkes. I praksis gjennomføres konferansen som et mangfold av konferansearrangementer og -debatter organisert over hele EU, samt gjennom en interaktiv flerspråklig digital plattform. Spesielt unge mennesker oppfordres til å dele ideene sine og bidra aktivt. Europeiske, nasjonale, regionale og lokale myndigheter, samt sivilsamfunn og andre organisasjoner, kan også organisere arrangementer for å involvere så mange mennesker som mulig.
Today we are inviting all Europeans to speak up. To say what Europe they want to live in, to shape it and join forces to help us build it. Citizens’ expectations are clear: they want to have their say on the future of Europe, on matters which affect their lives. Our promise today is equally clear: we will listen. And then, we will act.
– Kommisjonspresident Ursula Von Der Leyen
Hvem kan delta?
Panelene vil være sammensatt av EU-borgere som er tilfeldig valgt, men på en måte som er representativ for forskjellige geografiske områder, kjønn, alder, sosioøkonomisk bakgrunn og utdanningsnivå. Når det gjelder de andre arrangementene, vil det avhenge av tilnærmingen til hver arrangør.
Hva skjer etter konferansens slutt og hva kan man forvente seg?
Etter at EU-borgere har gitt sine anbefalinger, vil et utvalg av representanter fra en rekke EU-institusjoner møtes for å diskutere ideene som har blitt fremmet. I erklæringen står det at ideene skal diskuteres “without a predetermined outcome and without limiting the scope to predefined policy areas”. Det kan bety at traktatendring og endring av EUs institusjonelle arkitektur er mulige områder for forandring.
Hovedstyret, som inneholder ni medlemmer fra Kommisjonen, Parlamentet og Rådet, vil rapportere med jevne mellomrom til det felles formannskapet, samt «publisere det endelige resultatet av konferansen som vil bli inkludert i en rapport til «fellespresidentskapet». De tre institusjonene vil deretter se på måter å følge opp rapporten, også gjennom lovgivning.
I resolusjonen fra 2020 om konferansen, gikk parlamentet med på å følge opp konferansen med lovgivningsforslag ved å initiere traktatendring eller annet. Likevel irettesatte Rådet enhver omtale av traktatendring i sin erklæring, og uttalte eksplisitt at omfanget av konferansen skulle gjenspeile de områdene der EU har kompetanse til å handle, eller hvor EUs handling ville ha vært til fordel for europeiske borgere. Men i en uttalelse gjorde EU-parlamentspresident, David Sassoli, det klart at enhver beslutning om traktatendring ville være i hendene på europeiske borgere.
Angela Merkel har selv uttalt at hun er åpen for å gjøre endringer i EUs traktater, særlig innen helsepolitikken, og oppfordret EU til å finne måter å gjøre utenrikspolitikken mer effektiv. «Jeg tror at Europa trenger mer kompetanse på helseområdet. Dette vil trolig også kreve endringer i traktatene,» sa Merkel på et arrangement organisert av European People’s Party, som diskuterte potensielle EU-reformer som også kan komme opp som en del av CoFoE.
Italia, på sin side, var tidlig ute med en tydelig posisjon i forhold til forventninger og ambisjoner angående konferansen, og kunne gjerne se for seg at konferansen tok opp spørsmålet om en større revisjon av den europeiske arkitekturen. Den nærmeste historiske parallellen til CoFoE er det europeiske konventet som ble opprettet i 2001. Formålet ved konventet var å forberede et utkast til en EU-grunnlov som skulle godkjennes av Rådet i 2004. Det hører med til historien at grunnloven ble forkastet etter folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005.
CoFoE finner sted i en tid hvor alt som lukter av føderalisme og traktatendringer er mye mer tabubelagt enn det det var på begynnelsen av 2000-tallet. Dermed har de fleste politikerne involvert i CoFoE vært veldig forsiktige med å uttale seg i klare ordelag om hva slags politiske utfall konferansen kan få. Likevel finnes det en apetitt for endringer blant flere av de mest innflytelsesrike europeiske makthaverne. Den forrige kommisjonen, ledet av Jean-Claude Juncker, publiserte et white paper om mulige veier videre for unionen i 2017. Macron har kalt NATO-samarbeidet hjernedødt og etterspør et Europa med global geopolitisk påvirkningskraft. COVID-19 har brutt Tysklands “budsjett-tabu” og tvunget frem utstedelsen av felles gjeldsobligasjoner underskrevet av alle unionens medlemsland for aller første gang.
Den politiske utviklingen går uvanlig fort i Brussel for tiden og CoFoE kan, om omstendighetene ligger til rette for det, vise seg å være instrumentet som skaper gjennomslag for de største reformene siden Maastricht-traktaten i 1992.
Les mer på den digitale plattformen og offisielle CoFoE-hubben.