I lys av finanskrisen som slo fullt ut i 2008 ble Eurosonen hardt rammet. I EU er ungdomsledigheten på 20,6 %, men i Hellas er den på hele 49,7 % – hva skjer med alle ungdommene som hverken studerer eller jobber? De rømmer landet.
En garanti til unge
Vi vet alle om ordtaket “ledigang er roten til alt ondt”, og hvordan arbeidsledighet og nasjonal ydmykelse i kombinasjon med ekstrem inflasjon eller deflasjon kan lede til ekstremisme. De unge, ulærte er ofte de som sliter mest når jobbene ryker. Europas unge generasjon kan se ut til å bli den nye “tapte generasjon”.
EU har gitt ungdom en garanti for at de ikke skal gå ledige i mer enn fire måneder etter enten oppsigelse eller avslutt studie, men per dags dato er det svært stor lediggang i europeiske land blant unge. På tross av iherdige forsøk på bevilgninger via midler og fond fra EU sin side, finnes det rett og slett ikke nok arbeid for unge i dagens Europa. Dette står til sterk kontrast av optimismen som preget 1990-tallet og årene etter 1984; da Erasmus-programmet ble lansert.
Simen Ekern beskriver i Europeere (2015) dem som “Erasmusgenerasjonen” – de som giftet seg, fikk barn, studerte og jobbet på tvers av frie europeiske landegrenser som nedfelt i Schengen-avtalen. Nå er Erasmus + lansert, men visse ungdommer har hverken jobb, studier, eller familie.
Forskjeller
Garantien Unionen gir til unge vil være mer legitim i Tyskland, hvor ledigheten er på 7 %, i motsetning til Hellas skyhøye antall arbeidsløse. Dette gjengis også i tilliten til EU, hvor de nordlige, stabile arbeidsmarkedene har høyere tillit kontra de sørlige. Forskjellstesen på de rike i nord, de “fattige” i sør er blitt gjenopplivet. Lederen av den liberale koalisjonen i Europaparlamentet, Guy Verhofstadt, trekker frem urettferdigheten og kritiserer den greske statministeren Alex Tspiras i dette virale klippet.
Garantien Unionen gir til unge vil være mer legitim i Tyskland, hvor ledigheten er på 7 %, i motsetning til Hellas skyhøye antall arbeidsløse.
På samme måte eksisterer det kulturforskjeller mellom øst og vest; de østlige landene har derimot større tiltro til EUs politiske institusjoner enn sine egne.
Problemet med denne garantien og de ekstreme forskjellene er at det svekker EUs troverdighet ytterligere.
Hvordan skal en organisasjon, som lovet finansiell stabilitet med en felles valuta og idealisme, overleve i folks hjerter når den ikke lenger makter å koordinere og løse disse problemene?
Mobilitet og sparetiltak
De samme frihetene som gav Europa “Erasmusgenerasjonen” trer igjen inn som håp for dem uten fremtidshåp i eget land. I 2013 skrev The Guardian om fenomenet:
«No matter how much we both worked in Rome, the money was never enough,» said Grazia Bonsignore, 46, a translator and teacher, who moved with her husband from Rome to Zurich two years ago in search of more secure contracts and better paid work.
«We now earn enough money to cover the rent, expenses, insurance and holidays and the quality of life is a lot higher.»
Under det populariserte begrepet “austerity” som er synonymt med sparetiltak, kutt i økonomien, kriselån og privatisering mot folkets vilje rømmer de sørlige folkene fra Italia, Spania og Hellas. Spania er derimot i særstilling med tanke på at deres økonomi alt har vært gjennom sparing og nå henter inn deres belønning: langt mindre ledighet enn for to år siden. Etter det greske “nei”-et ble det imidlertidig tøffere å innføre disse tiltakene – som mange, inkludert tyske myndigheter, mener er essensielt for å få økonomien gående igjen.
Reddit-brukeren ruber_r, fra Tsjekkia, skriver følgende om hans profesjonelle karriere:
Only small percentage of people think about moving abroad. They plan for a year or two, very few people want to emigrate for good. And it is not because of lack of jobs locally, but because of wage difference (German wages are 3x higher).
Hans incentiver for å flytte er ikke arbeid, men bedre lønn. I tillegg mener han europeere ikke ønsker å forlate landet sitt for alltid, men heller foreløpig, slik at de kan dra tilbake igjen. Det viser seg at 6 % flere spanjoler dro ut i 2013, sammenliknet med 2012 (The Guardian). Nå gjenstår det bare å se om de vender hjem en gang, og om de bærer videre en europeisk fellesskapsfølelse.
Konsekvenser
På lang sikt kan brain-drain være farlig for et samfunn. De kunnskapsrike, engasjerte og hardt-arbeidende forsvinner for å jobbe i og avansere et annet samfunn til fordel for sine egne – dette er hva som skjedde med noen indere som dro til Storbritannia, etter kolonitiden, men i følge Eurobarometeret har de fleste europeere fortsatt sterk tillit til sitt hjemland, og det er sannsynlig at mange av de unge senere vil flytte tilbake til de sørlige landene;
kanskje en gresk kvinne vender hjem i 2025, med en tysk mann og et europeisk barn – i tråd med Erasmusgenerasjonens ideal?
Tall hentet fra:
http://www.statista.com/statistics/266228/youth-unemployment-rate-in-eu-countries/