NATO har siden 1949 vært hjørnesteinen i norsk forsvarspolitikk. Gjennom å være del i en stor allianse har Norge hatt muligheten til både å bidra i internasjonale operasjoner og avskrekke mulige angrep på norsk jord gjennom garantier fra våre allierte.
Med Donald Trump som amerikansk president er kortene snudd. Med Trump i førersetet kan NATOs største militærmakt være mindre villig til å satse på alliansen. Da må Europa betale for sitt eget forsvar. Samtidig kan en stille store spørsmål om president Trump vil respektere artikkel 5 i Atlanterhavstraktaten. Vil USA faktisk være villig til å forsvare de baltiske landene ved et eventuelt angrep fra en fremmed makt?
En unik mulighet for EU
Til tross for at en felles europeisk forsvarspolitikk ble etablert ved toppmøte i Köln i 1999 har et felles forsvarssamarbeid i EU vært ekstremt vanskelig å ferdigstille. Tidligere forsvarssamarbeid i Europa har strandet. Vestunionen fra 1948 ble skrinlagt i 2011. Nå er et kanskje aktuelt å gjenopplive disse idéene.
Brexit ga en ny giv til tankegangen om en felles forsvarspolitikk for EU. Med uroligheter i Ukraina og en russisk utenrikspolitikk som stadig viser at Russland er villig til å gå langt for å forsvare sine interesser, er europeisk land nødt til å styrke sine forsvar. Konturene av en slik gjenoppliving så vi i Kommisjonspresident Junckers ”State of the Union” –tale tidligere i år. Nå står forsvarssamarbeid høyt på EUs agenda.
Samtidig som det lenge har vært en interne ubalanse i NATO, hvor USA har satt av store deler av sitt budsjett på forsvaret, så har Europa nedprioritert sine egne forsvar. Dette har både ført til en amerikansk misnøye, og gjort Europa ekstremt avhengig av at USA kan og vil komme dem til unnsetning.
På mange måter kan en ny retning for amerikansk forsvarspolitikk være den siste spikeren i kisten for asymmetrien i NATO, noe som vi tvinger frem en felles forsvarspolitikk i EU. EU blir nødt til å sørge for egen forsvarsevne og en solidaritetserklæring som avskrekker et angrep fra et stadig mer selvhevdende Russland.
Frankrike og Tyskland –snakker sjelden samme språk
På mange måter har betydningen av Brexit blitt overdrevet, Storbritannia har vært imot en felles EU hær. Derimot har Storbritannia ofte hatt samme interesser som andre EU-land, mens Tyskland har vært reaktive og lite villige til å gå i offensive forsvarssamarbeid. Med sin egen historie friskt i minne, kan ikke Tyskland være villig til å delta aktivt i internasjonale operasjoner. Tyskland var imot intervensjonen i Libya. Det samme ser vi i konflikten rundt Syria, hvor Tyskland står på sidelinjen – mens Frankrike og Storbritannia er med. Når EUs medlemsland ikke er villige til å støtte USA i internasjonal operasjoner vil neppe Trumps USA forsvare Europa i all evighet.
Et nytt europeisk forsvarssamarbeid vil være kompliser, men komplikasjonene kan føre til at EUs forsvarssamarbeid kun vil være defensivt orientert og lite villig til å utføre offensive operasjoner som vi har sett i Afghanistan, Irak og Libya. Allerede er EUs militære samarbeid kun knyttet til fredsbevarende oppgaver. En ekspertise Unionen har bygget opp gjennom 30 fredsbevarende operasjoner de senere årene.
Betydning for Norge
Et svakere NATO vil være kritisk for Norge, som har vist seg lite villig til å sette av større bevilgninger for forsvaret. Norge har i dag et forsvar som alene ikke vil kunne stå imot et angrep fra en overlegen fremmed makt.
Dersom NATO samarbeidet blir satt i skyggen av en felles EU-hær vil det være essensielt for norsk suverenitets beskyttelse å bli med i EUs forsvarssamarbeid. Dette kan gjøres på to måter:
Enten kan Norge delta i EUs forsvarspolitikk gjennom en assosiasjonsavtale, slik vi nå deltar i EUs nordiske kampgrupper og andre EU-operasjoner.
Eller, dersom EU ikke vil tillate en slik à la carte tilnærming, vil EU-medlemskap raskt tvinge seg frem som den beste løsningen for å opprettholde norsk suverenitet i en polarisert verden. Paradoksalt nok kan slutten på amerikansk hegemoni bety starten for et norsk EU-medlemskap. For første gang kan da et land bli med i EU av sikkerhetspolitiske, ikke økonomiske interesser.