2015 var året da tilliten brast, 2016 kan bli skjebneåret. Det utenkelige har blitt tenkelig: går EU-prosjektet nå mot slutten?
Kampen for livet på dødens hav og langs Europas innbilte og virkelige grenser er bilder fra 2015 som vil bli husket av mange. Nærmere fire tusen mennesker druknet i Middelhavet i flukten fra krig og nød mot et Europa som fra utsiden fremdeles fremstår som et forjettet land. Kanskje var de mange flere – det er vanskelig å telle de forsvunne på havet.
Schengen og tanken om Europa som drukner
En ting er i hvert fall sikkert, over 1 million flyktninger fant veien til Europa, 85% av de via Hellas. Hvem vil ta imot de? Tyskland, Østerrike og Sverige har ment Europa bør åpne armene, mens Ungarn, Polen, Danmark og Storbritannia har vist en kald skulder. I en tid hvor en flyktnings selfie med kansleren når Aleppos gater i løpet av sekunder, gjør de fleste land seg nå så små og lite attraktive som mulig. Hvem vil vel ha asylmottak som nabo?
Fri bevegelse står for fall når land etter land, våre nordiske naboer Sverige og Danmark blant de fremste, gjeninnfører personkontroll langs Europas indre grenser.
Drastiske tiltak kreves for at det EU har bygget opp ikke skal bryte helt sammen. Kontroll og overvåkning av Europas ytre grenser har vist seg totalt utilstrekkelig i møtet med tilstrømmingen av hundre tusener. I mangel på felleseuropeiske løsninger har frontstatene Hellas og Italia verken kapasitet eller vilje til å utføre minimum-sjekk og registrering alene. Dublin-avtalen og prinsippet om at første ankomstland har asylansvaret, er i praksis opphevet. Fri bevegelse av personer står nå for fall når land etter land, våre nordiske naboer Sverige og Danmark blant de fremste, gjeninnfører personkontroll langs Europas indre grenser.
Felleseuropeiske løsninger er mulige, men ingen våger å ta de i bruk. I prinsippet er man enig om relokalisering av 160.000 flyktninger fra Italia og Hellas, men i praksis har under 300 blitt omplassert. Kommisjonen har også foreslått det som er opplagt nødvendig: felles grense- og kystvakt og en permanent relokaliseringsmekanisme, altså så nærme man kan komme en felles asylpolitikk. Det stopper nok ikke der: en «new deal» med Tyrkia som bryter med det hule løftet om EU-medlemskap, vesentlig økt støtte til Libanon og resolutt handling i Libya er andre behov som fort vil presse seg frem.
Euro med positivt eller negativt fortegn?
Etter år med kriseinnstramninger satte EU-kommisjonen og den europeiske sentralbank i 2015 endelig i gang dobbelt-motorene i den europeiske økonomien: mer slakk i offentlige budsjetter og en svært ekspansiv pengepolitikk. Lav eurokurs og oljepris hjelper på, men er det nok til at kontinentet finner tilbake til vekst og fremtidstro? Optimistene vil ha det til at eurosonen kan bli den nye hovedmaskinen i internasjonal vekst nå som Kina og Asia stopper opp. Kapitalutstrømminger på mer enn 1000 milliarder dollar fra disse markedene vil søke nye investeringsmuligheter.
År med økonomisk krise og tøffe sparetiltak har etterlatt dype sår. Ikke minst har de sosiale og politiske kostnadene blitt sterkt undervurdert.
Kassandra-ene ser det annerledes. Eurosonen, Tyskland ikke minst, er avhengig av voksende internasjonale markeder og eksport om veksttempoet skal opprettholdes. Hva vil en verdensøkonomi i full oppbremsing bety for Europa? Om vi går tilbake til der 2015 startet, er Hellas langt fra ute av stormen som truet med både bankerott og utstøtelse av eurosonen. I 2014 ga gryende vekst, fallende arbeidsledighet og primært budsjettoverskudd grunn til nøktern optimisme. Men Tsipras og Varoufakis ville det annerledes: flere måneder med katt og mus-lek med kreditorer, EU og greske velgere brakte verken politisk stabilitet eller bedrede økonomiske utsikter. Tvert imot. Om ikke gjeld nå ettergis og veksten tar seg opp er muligheten der for at både den siste redningspakken, Tsipras og videre euro-deltakelse ryker i 2016.
Det er ikke bare i Hellas at år med økonomisk krise og tøffe sparetiltak har etterlatt dype sår. 1 av 2 unge i Spania gikk uten arbeid i 2015, opp fra 17,5% i 2007. Det handler ikke bare om nået. De langsiktige effektene er vel så dystre: en halv generasjon har mistet troen på fremtiden. Jo, sant er det at da Spania og Portugal gikk til valg i 2015 kom de sittende regjeringspartiene, som har brukt sparekniven hardt, best ut. Det viser at mange velgere forstår behovet for tøffe tak. Europa kan ikke lenger leve over evne.
Men likevel, partiene og lederne som staket opp kursen gjennom kriseårene vil neppe fremstå som vinnere noe sted. Tilliten er slitt ned. EU-systemet var ikke rustet til å takle finans- og gjeldskrisene og den påfølgende økonomiske krisen. Store feil ble gjort. Ingen forutså at en fjerdedel av Hellas bruttonasjonalprodukt ville viskes ut av sparetiltakene som ble krevet. Ikke minst har de sosiale og politiske kostnadene blitt sterkt undervurdert.
Nasjonalisme og Brexit: er EU fremdeles styringsdyktig i 2016?
Populisme, nasjonalisme og tvil om EUs vei videre har slått rot og ligger an til å bli valgvinnere fremover, slik de ble det i Polen og Frankrike. Om ikke det var nok, i manges øyne gir krisene rett til aspirerende autokrater som Viktor Orban og hans aggressive retorikk mot liberale vestlige verdier. Skremmende høyrevinder blåser stadig sterkere i europeisk politikk.
Avstemningen om Brexit blir symboløyeblikket som vil avgjøre om europeerne makter å stå sammen i møtet med stadig større utfordringer.
En annen som spiller et høyt spill med fellespotten er Storbritannias statsminister David Cameron. Ingen tør forestille seg et EU uten britene, og deres fire hovedkrav vil derfor bli møtt med kreative løsninger. De som ikke selv ser seg tjent med nye begrensninger i velferdsytelser til andre EU-lands borgere vil alltids kunne kjøpes med annen mynt. Usikkerheten ligger ikke der, men i hvorvidt Cameron vil klare å overbevise sitt eget folk. Surmuling om EU seks dager i uken legger opp til et svært usikkert resultat når velgerne skal stemme den syvende. Risikoen for Brexit i 2016 er derfor reell.
Avstemningen blir symboløyeblikket i et år som vil handle om europeerne makter å stå sammen i møtet med stadig større utfordringer. EU kan overleve et britisk «nei», men det vil likevel fremstå som symbolet på det Europa som nå graver sin egen grav.
Så uunnværlig likevel – også for Norge
Paradokset i all motgangen er at EU samtidig fremstår som stadig viktigere. De siste årene har EU har seilt opp som en like bestemmende sikkerhetsaktør som NATO. Nærmest ukentlig møtes utenriks-, forsvars-, justis- eller innenriksministre med en dagsorden fylt til randen av krisene i vårt nabolag, migrasjon eller terrorisme. At britene skulle velge å sitte på gangen i en verden av brennende sikkerhetskriser fremstår som nærmest utenkelig.
Om vi ønsker å være med eller ikke, EU er nå blitt det viktigste Norge må verne om i 2016.
EUs «vordende» kollaps fremstår på samme måte. Schengen eller ikke, ingen kan lenger tro at den greske grensen ikke også er vår egen. Euro-medlem eller ikke, ingen kan lenger påstå at det ikke står om den finansielle stabiliteten til hele Europa. Tyrkia, Libanon, Libya – de store svarene må her også nødvendigvis utarbeides sammen.
Noen lyspunkt i vintermørket finnes. Klimaavtalen i Paris var langt på vei en europeisk avtale. EU-domstolen har hjulpet oss i forsvaret av personvernet mot den amerikanske dampveivalsen. Nå heves viktige stemmer for at Europa også skal ta forsvar og indre sikkerhet mer på alvor i felleskap.
Muligheten for at EU tar viktige skritt fremover i 2016 er der. Men det motsatte er også tenkelig. Om vi ønsker å være med eller ikke, EU er nå blitt det viktigste Norge må verne om i 2016.