Skrevet i:

Hvorfor bryr EU seg om Nord-Norge?

World_Wind_Globe_NASA_Norwegian_Sea_3

EU har politikk for det meste. Selv Nord-Norge. Med sin «arktiske politikk» ønsker nemlig EU å komme ytterligere i inngripen med den nordligste delen av landet. Men hvorfor?

Isen smelter i Arktis. Dette budskapet har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Vi, som i menneskeheten, må handle for å hindre ytterligere klimaendringer, og issmelting. Samtidig er det optimisme og økonomisk opptur i Nord. Dette gjelder ikke bare i Nord-Norge, men også på tvers av de ulike regionene som utgjør det vi kaller «Arktis».

Denne økonomiske utviklingen har lite å gjøre med issmelting i seg selv, men paradokset mellom klimaendringer og økonomisk utvikling i nord er fortsatt til stede.

Europeiske land, EU, asiatiske land, ja forsåvidt hele verden, har fått øynene opp (bokstavelig talt) for Arktis. Ettersom Arktis har blitt synonymt med klimaendringer, har flere aktører – med europeiske politikere i spissen – fremmet ideen om at «Arktis må vernes«. Greenpeace har likså vært særskilt aktive med sin «Save the Arctic«-kampanje, hvor over 7 millioner mennesker har signert oppropet.

Samtidig vet vi at over 4 millioner mennesker bor i de ulike arktiske regionene. Nord-Norge er Arktis. Nord-Norge har nesten en halv million mennesker, 10 prosent av Norges befolkning. Folket som bor i nord utgjør en miks av nasjonaliteter og urfolk. Av oljearbeidere og reindriftere. Av frisører og professorer. Bildet er ikke endimensjonalt.

Motsetningen mellom disse to utgangspunktene – klima og utvikling – har blitt åpenbar i Brussel. EU har, fra 2008, ment at unionen burde ha en felles politikk for nettopp våre nordområder (og Arktis som helhet). Prosessen har tatt tid, og har vært preget av misoppfatninger og kunnskapsmangel. I løpet av våren 2016 kommer EU med enda en ‘ny’ politikk for Arktis. Og vi kan spørre oss, hvorfor skal EU i det hele tatt ha en politikk for Arktis?

Argumentene omhandler aspekter som geografisk nærhet, regional tilknytning, klimaforskning og økonomiske interesser. Men faktiske argumenter forklarer ikke hvorfor EU engasjerer seg. Hva ligger egentlig bak dette?

I bunn og grunn koker det ned til et ønske om å koordinere innsatsen til EUs medlemsland i nord. Hvorfor? Fordi EUs politikk til tider er sprikende, selvmotsigende og skadelig. EU har sine fingre i mange paier, på godt og vondt. I alt fra regionale støtteregler til forskningsmidler og importforbud av produkter har en EUs regelverk innflytelse.

Et slankere eller mindre EU vil ikke endre på dette. Dermed handler det heller om å effektivisere hvordan 28 medlemsland og deres felles regler, fond og politiske beslutninger påvirker Arktis.

Selv om forutsetningene for EUs nordområdeinteresse var – i hvert fall fra et nordnorskt standpunkt – tvilsomme, har mye endret seg i Brussel siden 2008. Europakommisjonen er i ferd med å utgi sitt tredje veikart for EUs videre engasjement i nord. Nå handler det mer om fine – om enn diffuse – ord som ’tilrettelegging’, ‘utvikling’ og ’tilpassing’.

På tross av at EUs rapporter neppe er den mest spennende lektyren, sier dette oss noe om en økende interesse og forståelse for våre egne nordområder. Uavhengig av hva man synes om EU, er det klart at her spiller vi – Norge – en rolle. Dialog med Brussel er nøkkelen. Vi må arbeide aktivt for at spanske og irske EU-byråkrater forstår situasjonen i våre nordområder, og hvordan denne henger sammen med både norsk økonomi og klimaendringene som helhet.

Her har Norge (Nord-Norge) en jobb å gjøre. Det eksisterer allerede et nordnorskt kontor i Brussel, som aktivt jobber med å fremme nordnorske interesser. Men Norge, som stat, må holde trykket oppe. Spesielt viktig er det å fremme og forklare hvordan europeisk Arktis (hvor EU er mest relevant), er noe annet enn nordamerikansk Arktis, med tanke på alt fra klima til industri.

For eksempel oppfordrer Norges olje- og energiminister EU til å fatte beslutninger angående import av naturgass i løpet av 2016. Et av argumentene som brukes er at ytterligere investeringer i gassproduksjon i Barentshavet påvirkes av beslutninger i Brussel. Størstedelen av fiskerinæringen i Nord-Norge påvirkes likeså av både importregler og markedspreferanser i EU. Og kunnskapshubene i Nord-Norge – UiT: Norges Arktiske Universitet (Tromsø) og Nord Universitet (Bodø) – kommer ingen vei om de ikke deltar i europeiske forskningsnettverk og prosjekter.

I løpet av de neste månedene vil EU fortelle oss hvilken retning de ønsker seg i den videre utvikling av sin politikk for Arktis (og Nord-Norge). Om vi er misfornøyde med hva som kommer fra Brussel, må vi ta turen og rette på tingenes tilstand. EU kan med andre ord spille en positiv rolle i våre egne nordområder, men ikke uten hjelp.

 

Skrevet av Andreas Østhagen

Andreas Østhagen

Fra nord i landet (Bodø), med et engasjement for nordområdene og EU-spørsmål!

Jeg arbeider for tiden som regionsansvarlig for The Arctic Institute, en tenketank med hovedkontor i Washington DC, samtidig som jeg tar en doktorgrad ved University of British Columbia i Vancouver, Canada. I tillegg er jeg tilknyttet Institutt for forsvarsstudier (IFS) i Oslo og Nordområdesenteret ved Universitetet i Nordland.

Min EU-erfaring stammer fra 4 år ved Nord-Norges Europakontor i Brussel, hvor jeg arbeidet spesielt med EUs nordområdepolitikk og næringsutvikling i nord.

I tillegg til den pågående doktorgraden består min utdanning av en mastergrad ved London School of Economics fra 2009 og en bachelorgrad fra NTNU fra 2008. Jeg har også arbeidet ved tenketanken CSIS i Washington DC og ved Gordon Foundation i Toronto.

Ta kontakt om du lurer på noe!

1 posts

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu