EU-institusjonene delte i 2014 ut over 16 milliarder dollar i bistand til utviklingsland, og er med det en av verdens største bistandsytere. Men mottakerlandene holdes ikke alltid til de standarder som EU selv ønsker å fremme, mye penger forsvinner på veien og økonomisk egeninteresse legger føringer. Aftenposten har nylig tatt opp saken, med søkelys også på norsk bistand. Men hva er egentlig EUs bistandsproblem?
I samtlige av EUs samarbeidsavtaler med tredjeland finnes det en «menneskerettsklausul» som gir EU mulighet til å bryte økonomiske samarbeid ved brudd på menneskerettigheter. Denne klausulen omfatter også bistandsmidler, og EUs lovverk anser menneskerettigheter og rettssikkerhet som viktige faktorer i sin fordeling av bistand. Denne prioriteringen er synlig i enkelte tilfeller, for eksempel i Tunisia hvor EU har økt bistandsmidlene betydelig som et resultat av at landet har skiftet i en mer demokratisk retning. I andre tilfeller er imidlertid ikke denne sammenhengen sterk, og det finnes flere eksempler hvor menneskerettigheter ser ut til å spille en liten rolle i tildelingskabalen.
Hvis man legger the Political Terror Scale til grunn som mål på menneskerettigheter, en årlig undersøkelse som tar for seg i hvilken grad stater undertrykker egen befolkning, ser man liten sammenheng mellom god menneskerettspraksis og tildeling av bistandsmidler. Spesielt dårlig ut kommer land i Asia, Midtøsten og Nord-Afrika.
Andre faktorer spiller inn
Kritikere av bistand i tradisjonell form peker gjerne på at bistandsyteren gagner mer enn mottakeren da sistnevnte blir gjort til dels økonomisk avhengig av førstnevnte. Spesielt fremtredende er dette når bistandsmidlene kommer med forpliktelser, som at pengene må brukes på nødvendige varer og tjenester som tilbys av bistandsyteren (tied aid). Denne formen for bistand brukes fortsatt mot enkelte sektorer, og er ment å sikre både egne økonomiske interesser og at pengene blir brukt til rette formål. I slike situasjoner undergraves imidlertid realutviklingen i landet som har behov for den, fordi når varer og tjenester må hentes «utenfra» vil ikke mottakerlandet få mulighet til å bygge opp egen industri og næring for å skape bærekraftig egenvekst.
Det ses tendenser til at mengden EU-bistand et land mottar tett følger hvor mye landet importerer fra EU. Et godt eksempel er Brasil, hvor korrelasjonen bistand–import fra EU har vært nær perfekt siden 2007. EU er dessuten ikke konsekvent i å la en forverret menneskerettssituasjon få negative konsekvenser for bistandstildelingen, spesielt ikke når det gjelder land som har en kolonihistorie og sterke historiske bånd med EU-medlemsland. Om det ligger økonomiske motiv bak dette er usikkert, men det viser at brudd på menneskerettigheter ikke nødvendigvis er nok for EU til å innskrenke bistandsstrømmer.
Hvor viktig et land er som handelspartner til EU relativt til andre ser også ut til å påvirke bistandsstrømmene, og det er en svak tendens til at tidligere europeiske kolonier prioriteres. Sistnevnte er i grunn en naturlig konsekvens av førstnevnte, siden en delt historie gjerne har skapt sterke handelsånd. Som eksempel kan igjen Brasil trekkes frem: fra 2005 til 2010 gikk landet fra å være EUs 17. viktigste handelspartner til nummer 9, og bistanden fulgte som nevnt utviklingen tett. Det samme kan sies om blant andre Algerie, India og Nigeria. Disse landene har alle til felles at de har blitt tildelt betydelig EU-bistand (i snitt mer enn 20 millioner dollar hvert år) og er blant EUs 20 viktigste handelspartnere. Samtidig har de alle vist dårlig menneskerettspraksis over tid.
Mye svinn
En studie fra 2015 utført for Europaparlamentet viser at korrupsjon i mottakerlandene av EU-bistand, i tillegg til tungt byråkrati, gjør at en stor andel av bistandsmidlene ikke går til det de er tiltenkt. Selv om EU selv har igangsatt flere prosjekter for å demme opp om problemet er effekten av disse usikker. I følge Daily Mail tar nå Europaparlamentets budsjettkontrollkomite tak i problemet med en rapport som blant annet skriver at «halvparten av pengene EU bruker på bistand blir kastet bort, stjålet, eller bundet opp i inkompetanse». Problemet er spesielt tydelig i land preget av korrupsjon i stor skala, og dette er også gjerne land som skårer lavt på Political Terror Scale.
Med dette i tankene kan det virke som om den ideelle EU-bistandspolitikken er fri for handelsforpliktelser, prioriterer land med god menneskerettspraksis og er atskilt fra EUs egne økonomiske motiv. Men i realiteten er ikke svaret så enkelt. Behovet for økonomisk hjelp er selvsagt størst i de mest underutviklede landene – dette er også grunnen til at brorparten av EUs bistandsmidler går til land i Afrika sør for Sahara. Samtidig sliter de fleste underutviklede landmed korrupsjon og dårlig menneskerettspraksis, og dette minsker sjansen for at bistanden når frem til det brede lag av befolkningen. I slike situasjoner legges det derfor ofte restriksjoner på bistanden – den må brukes på varer å tjenester tilbudt av EU slik at det er mulig å føre en viss kontroll over at pengene brukes til riktige formål. Men med å løse ett problem skapes et nytt: slike løsninger fratar mottakerlandene muligheten til å bygge opp eget næringsliv, svekker bærekraften til de sektorene man prøver å hjelpe og sender mottakerlandene inn i en ond avhengighetssirkel.
EUs bistandsutfordringer er ikke unike, og EU-institusjonene er lang fra den eneste donoren som sliter med ineffektivitet i sin bistandspolitikk, som også kan ha preg av egeninteresse. EU er toneangivende i verdens bistandsstrømmer i kraft av sin størrelse, og er i stor grad med på å forme hvordan bistand gis og fordeles også av individuelle EU-medlemsland. Dette, kombinert med EUs klare lovverk om menneskerettigheter, tilsier at det åpenbart er rom for forbedringer.