Skrevet i:

Ett år med Juncker

Keep calm © by Dailywallppr.com

Nå i november er det ett år siden den nye EU-kommisjonen under ledelse av Jean-Claude Juncker startet sitt arbeid under mottoet «...an EU that is bigger on the big things, and smaller on the small things.» Mottoet tar innover seg mye av den kritikken om for mye detaljregulering som ofte rettes mot EU, ikke bare i Norge, men også i resten av Europa. Dagens EU-Kommisjon, som også omtales som den mest politiske kommisjonen på mange år, har et uttalt ønske om å vise den jevne borger at mye av merverdien i EU-samarbeidet ligger i evnen til å løse de store utfordringene, sammen.

Det som er paradoksalt er at etter ett år med «bigger on the big things, smaller on the small things», så er det de store sakene som skaper splittelse medlemslandene imellom:

Blant de store og strategiske sakene finner vi

  • Eurokrisen. Hvor omfattende bør reformene for bedre styring av eurosonen være? Hvor integrert skal fremtidens eurosone vaere i sosiale og skattespørsmål. Skal budsjettdisiplinen støttes opp av større overføringer mellom rik og fattig?
  • Hellas. Hvordan bør «the greek situation» best håndteres, pisk eller gulrot? Her går skillelinjene både langs det politiske og geografiske spektrum.
  • Flyktninger. Hvor mange flyktninger kan EU ta imot, og hvordan skal disse fordeles mellom medlemslandene? Gjelder bevegelsesfriheten for flyktninger som er registrert i et europeisk land? Det er enighet om at dagens situasjon, med svært ulik praksis for hvordan de store flyktningestrømmene skal håndteres, er uholdbar, men hvordan situasjonen best kan løses er det foreløpig ingen enighet om.
  • Grenser. Da Schengens indre grenser ble besluttet opphevet i 1985 ble ikke det fulgt opp av ressursoverføringer og felles innsats for å vokte de nye yttergrensene. Betyr en felles yttergrense at Schengen-landene også skal ha felles grensevakter og kystvakt?
  • Naboer. Tyrkia er en viktig partner i kontrollen av flyktningestrømmen, og står landet derfor i dag nærmere et EU-medlemskap enn før, på tross av en svekket rettstat og stadig vanskeligere forhold for ytrings- og pressefrihet? Håndteringen av Tyrkia har splittet før, og fortsetter å være et vanskelig tema.
  • Fri flyt av arbeidskraft. Kommer «øst-europeere» til «vest-Europa» for å jobbe eller bare for å nyte godt av velferdsordninger? Dette spørsmålet skaper diplomatiske bruduljer, særlig mellom Storbritannia og Polen. De økonomiske skillene eksisterer fremdeles, men betyr det at man skal bør gjeninnføre begrensninger for fri flyt av arbeidskraft og rett til velferd i mottaksland?
  • Hvor mye EU er nok? Storbritannia og Polen er uenige om velferdsordninger, men skjønt enige i at det til tider kan bli altfor mye EU og snakker om løsere samarbeid. Det er ikke retorikk som Tyskland liker å høre.
  • Klimakrisen. Bare fornybar energi, eller også gass og kull? Hvor store kutt skal de enkelte medlemslandene ta? Skal EU virkelig lede an i klimaspørsmålet? Hvem plukker opp regningen?

Som Juncker oppsummerte i sin «State of the Union»-tale i oktober: «There is not enough Union in Europe, and not enough Europe in the Union». Medlemslandenes evne og vilje til å samarbeide om «the big things» det neste året blir viktig for EUs evne til å levere på de store utfordringene Europa står ovenfor. Den banale sannheten om EU-samarbeidet er denne: EU-Kommisjonen foreslår, medlemslandene og Europaparlamentet vedtar – uansett hvilket motto  EU-Kommisjonen har, er det opp til medlemslandene å bestemme om de faktisk vil ha mer union i Europa, og mer Europa i samarbeidet.

For en litt lettere «take» på de siste 12 månedene: Politico har oppsummert Junckers første år som EU-kommisjonens president med bilder av hans etterhvert berømte/beryktede hilsningskyss. Se bildekavalkaden her.

Skrevet av Ingrid Kylstad

Ingrid Kylstad

• Født i 1985, fra Østfold, bosatt i Oslo
• Studier og arbeidserfaring fra Nederland, Storbritannia og Tyskland
før jeg havnet i Brussel hvor jeg jobbet i 6 år.
• Mitt første politiske minne er folkeavstemningen om norsk EU-
medlemsskap I 1994. Det var ingen politisk oppvåkning, men 1994 la
grobunn for en interesse som etterhvert gjorde at jeg valgte både
studier og jobb som har bragt meg nærmere EU i praksis. Det er
ingen hemmelighet at jeg gjerne skulle sett at Norge var en likeverdig
partner med EU-landene, men det er mange nyanser mellom “ja” og
“nei” og mitt håp er at TJA kan bidra til å gjøre den norske samtalen
om Europa litt mer nyansert.

11 posts

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu