I disse dager blir Europa vertskap for et økende antall kvinnelige migranter og flyktninger som står overfor et ytterligere sett krenkelser, vold og overgrep enn menn på flukt. Gjør vi nok for å beskytte disse kvinnene fra seksuell og kjønnsbasert vold?
Dette innlegget er ført i pennen av Marika Andersen, Brieuc Van Damme og Fabrice Aubert, og står også på trykk i Huffington Post, Le Soir og De Morgen på henholdsvis fransk og nederlandsk.
Truslene mot kvinnelige flyktninger
Ifølge en rapport fra FNs høykommissær for flyktninger er andelen migranter og flyktninger som er kvinner og barn doblet, fra en fjerdeldel i fjor til over halvparten så langt i år. FN-rapporten samt en fra Amnesty dokumenterer seksuell og kjønnsbasert vold begått av menneskesmuglere, sikkerhetsvakter, politifolk og andre flyktninger. Hver eneste kvinne intervjuet av Amnesty opplevde utrygghet og de fleste fortalte om smuglere eller tjenestemenn som tilbød mat, klær eller rabatter i bytte mot sex. Den psykologiske belastningen på kvinnelige flyktninger er også enorm. I tillegg til traumer de har flyktet fra, er frykten for voldtekt langs veien gjennom Europa så ekte at noen kvinner «forbereder» seg ved å ta p-piller for å forhindre eventuel graviditet, forteller en EU-tjenesteperson.
Med få, om noen, rapporteringsmuligheter må vi anta at det store flertallet av seksuell og kjønnsbasert vold går ubemerket og urapportert. Al Jazeera har rapportert om en gjengvoldtekt av to afghanske jenter på den ungarsk-serbiske grensen som kun ble oppdaget da en av de skydlige mennene knivstakk en annen.
Norge med på et europeisk kappløp mot bunnen
I dag stemmer Europaparlamentet på en rapport om kvinnelige flytkninger. Den ber blant annet om at den pågående reformen av europeisk asylpolitikk tar bedre hensyn til forfølgelselse på grunnlag av kjønn. Rapporten etterspør en europeisk asylpolitikk som erkjenner at selv i land som anses som trygge, kan kvinner lide av kjønnsbasert forfølgelse som gir dem en legitim rett til beskyttelse.
I forrige uke var både Statsminister Erna Solberg og Europaminister Elisabeth Aspaker i Brussel. Denne rapporten er noe Norge absolutt bør stille seg bak, og kan om mulig være en av de fremtidsrettede tiltakene som kan komme av dagens utfordrende situasjon.
For mens det jobbes for en europeisk løsning på flyktningskrisen, tar medlemslandene og Norge saken i egne hender. Resultatet beskrives av europaparlamentarikeren Guy Verhofstadt som et europeisk «kappløp mot bunnen», der hvert land konkurrerer om å bli minst mulig attraktivt for flyktninger.
Danmark vil nå inndra verdisaker fra flyktninger og innvandrere, med den begrunnelse at det skal bidra til å betale for deres opphold. Et annet dansk tiltak fikk mindre oppmerksomhet, men er sannsynlgivis delaktig i å drive flere kvinner ut på flukt: Familiegjenforening for en som får midlertidig opphold er utsatt og familien må nå vente, i en konfliktsone eller flyktningeleir, i tre år før de kan komme etter. Det kan hende dette bidrar til at færre vil velge Danmark, men når alle europeiske land gjør det samme, er det mer sannsynlig at det heller bare driver hele familien med på flukten, i stedet for at mannen reiser først. Og nå ser vi altså flere kvinner og barn på den risikofylte ferden gjennom Europa.
Hva kan gjøres?
En rekke tiltak kan iverksettes både for å begrense og forebygge vold og overgrep mot kvinnelige flytkninger. Fellesnevneres for disse er at de må være europeiske.
For det første etterspør FN kjønnssegregerte fasiliteter. Amnesty-rapporten forteller at mangelen på noe så enkelt som egne sovesaler driver kvinner til å sove under åpen himmel fordi de føler seg tryggere der enn i en sovesal med fremmede menn. Det er en overfladisk løsning, men for kvinnene er det et kjærkomment første tiltak. Her kan Norge for eksempel bidra med midler.
For det andre må vi forbedre rapporteringen. Vitnesbyrdene samlet seg så langt kommer utelukkende fra frivillige organisasjoner og FN. FNs høykommissær for flyktninger har oppfordret europeiske land til å ha bedre rutiner og trenet personell, med styrket opplæring i å identifisere, forebygge og håndtere seksuell og kjønnsbasert vold. Som i ethvert yrke, bør en bedre kjønnsbalanse også oppfordres blant den hovedsaklig mannlige staben på flyktningfrontlinjen.
Rapporteringsrutinene må også reflektere at de berørte kvinnene er på flukt. Med andre ord, må rapporteringen integreres på europeiske nivå slik at en hendelse i Hellas eller Østerike kan følges opp når kvinnen etterhvert kommer til Norge.
For det tredje, bør sentral politikk som familiegjenforening og overføringer utformes på en slik måte at de begrenser antallet mennesker, både menn og kvinner, som føler de må utsette seg for den risikoen det er å være på flukt i Europa i dag. Et kjønnsperspektiv må inn i den samlede europeiske løsningen på flytkningeutfordringen som vil sette en stopper for det pågående kappløpet mot bunnen.