I dag avholdes det toppmøte i Brussel mellom Tyrkia og EU. Bakteppet er dramatisk: hundre tusener av syriske flytninger er allerede kommet til Europa via Tyrkia. De fleste medlemslandene sier stopp, men mange flere kan være på vei. FNs høykommissær for flyktninger anslår at det er over 2,2 millioner syriske flyktninger i Tyrkia, de aller fleste utenfor etablerte mottaksordninger.
Den humanitære krisen angår EU så vel som Tyrkia, og må løses sammen. Intense forhandlinger har funnet sted de siste dagene. EU ønsker hjelp i kontroll av felles grenser og av flyktningestrømmen. Tyrkia ønsker en støttepakke for å ta imot og holde på flyktningene. Etter besøk av både Angela Merkel og EU-kommisjonens visepresident Franz Timmermans i Ankara i forrige måned, ble man enige om handlingsplan der EU gir 3 milliarder euro i støtte. Men diskusjonene har fortsatt til det siste om summen, utbetalingsperioden og akkurat hva Tyrkia forplikter seg til å gjøre i retur.
Det er ikke det eneste kravet som er blitt lagt på bordet fra tyrkisk hold. Tyrkia har også bedt om visa-lettelser og opptrapping av medlemsskapsforhandlinger som stort sett har ligget i dvale de siste årene. Det sitter langt inne. Som Tja.eu har skrevet, oppfyller ikke Tyrkia kravene til å åpne nye forhandlingskapitler. Tvert imot, rettsstat og menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia har forverret seg de siste årene, som også Kommisjonen selv har påpekt (les EU slams Turkey over rule of law).
Og som om det ikke var nok, har tyrkiske forhandlere lagt på bordet andre helt uakseptable krav til EU. De har bedt om møterett i det europeiske råd og om at Europa-parlamentets resolusjon om anerkjennelse av det armenske folkemordet i 1915 trekkes tilbake. Det kalles utpressing og vitner om realitetene i forholdet mellom EU-Tyrkia i dag. EU trenger Tyrkias samarbeid mer enn omvendt.
Virkeligheten er vel at verken Angela Merkel, Jean-Claude Juncker eller EU kommer til å fire på de grunnleggende kravene. Det er derfor få av EUs og kanskje også Tyrkias ledere som tror reelt på muligheten for medlemskap i dag. For Tyrkias President Erdogan har dette handlet om å vinne valget som fant sted 1. november og å holde på makten. Fra europeisk side handler det om holde Europa samlet i flyktningekrisen, og om å redde stumpene i forholdet mellom et EU og et Tyrkia som er i ferd med å skli fra hverandre.
Men å snakke om et medlemskap som ikke kan finne sted, er et sjansespill som fort kan koste dyrt. Mange vil kalle det hykleri. Ikke bare vil det skuffe mange tyrkere, det vil også skremme mange europeere i en tid hvor populismen slår rot og EU-kritiske holdninger er sterkt stigende.