Europa har mistet kontrollen over innvandring og flyktningekrisen. Løsningen kan være et felles europeisk kvotesystem og endring av asylretten. Også norske stemmer tar til ordet for det, blant andre UDIs direktør Frode Forfang i et blogginnlegg på UDIs sider og Stortingsrepresentant for Venstre Sveinung Rotevatn i Aftenposten.
EUs samhandling i flyktningekrisen har brutt sammen
I dag er landet som flyktningen først ankommer pliktig til å behandle asylsøknaden. Ved første øyekast høres et slikt system fornuftig ut; den som først har personen på sitt territorium kan like gjerne ta ansvar. Dette har likevel vist seg å være et system som ikke tåler dagens utfordringer.
Etter dagens system er grenseland som Hellas og Italia pliktige til å ta i mot alle flyktninger som ankommer deres grenser. Det sier seg selv at når det i 2015 ankom over 800 000 flyktninger i Hellas er det umulig for landet å håndtere dette alene. Resultatet har derfor blitt at store strømmer av flyktninger vandrer inn i Europa på usikre veier til land der mottaksforholdene og livsutsiktene er bedre.
Tyskland og Sverige var største mottaksland i 2015 med henholdsvis over en million og 160 000 asylsøknader. Nå er det Tyskland alene som tar brorparten av tilstrømmingen – 2-3000 flyktninger om dagen – mens andre land har stengt grensene. Kapasiten er nå sprengt, tålmodigheten slutt og det er bare et tidsspørsmål før Tyskland også vil si stopp. Det er ikke bare Dublin-samarbeidet og prinsippet om fri flyt av personer som står på prøve, også europeisk solidaritet og samhandling i krisetider.
Kvoteløsninger allerede på bordet
Løsningen kan være et helt nytt europeisk system som mer rettferdig fordeler flyktningene. Kommisjonen har allerede lagt på bordet en midlertidig hasteløsning hvor 160 000 kvoteflyktninger skal fordeles i henhold til en fordelingsnøkkel, samt forslag til en permanent fordelingsmekanisme. Tanken er at flyktningene fordeles mellom alle EU-medlemsstater.
Det angår Norge like mye som resten av Europa. Om vi skal være med i Schengen og dra fordel av åpne grenser, må vi også være med på byrdefordelingen. Slik Rotevatn påpeker i sitt innlegg i Aftenposten Vi som ler av Sverige er det bare en fordelingsmekanisme som kan gi alle mottakslandene et håndterlig antall flyktninger å ha ansvar for.
Men vil det virke? Om fordelingssystemet skal fungere må det være bindende og alle må bidra. Så langt har bare rundt 500 av kvoteflyktningene blitt omplassert. Med andre ord, helt bagatellmessige tall i forhold til det Kommisjonen har foreslått og i forhold til det som er nødvendig. Hvis ikke en gang den midlertidige løsningen følges er det grunn til å frykte også for gjennomføringen av en permanent fordeligsmekanisme. Land som Slovakia, Ungarn, Tsjekkia og Romania har tidligere vist stor motstand mot slike planer.
Tid for å tenke helt nytt om asyl?
Frode Forfang, UDIs direktør, går i sitt blogginnlegg mye lengere enn Kommisjonen: han forestiller seg et helt nytt flyktningesystem der man fjerner retten til å søke asyl og istedet tar inn faste kvoter av flyktninger hvert år direkte fra landene der de bor eller er idag, hovedsaklig Tyrkia, Libanon og Jordan.
Fordelene med et slikt system ville være at de som mottar asyl av EU ikke trenger å betale menneskesmuglere for en lang og farlig reise til Europa. EU vil på sin side få kontroll på hvem som kommer inn og kan sikre at beskyttelse gis til de som trenger mest hjelp. Om byrdefordelingen mellom landene fungerer trenger ikke Schengen-landene å kappes lenger om å virke minst mulig attraktive og indre grenser kan holdes åpne.
Et slikt system ville likevel krevd endring av internasjonal og europeisk rett. I dag er det en internasjonal menneskerett å kunne søke asyl. I tillegg er det høyt kontroversielt om retten til å søke asyl kan eller bør fjernes, slik at man bare får asyl i Europa hvis man faller innenfor kvoten de tar opp. Frode Forfang er likevel inne på en tanke som sprer seg i Eurpa.
I april skal Kommisjonen legge frem forslag til et nytt og forbedret Dublin-samarbeid, Dublin IV. Et lokalt samarbeid er lettere å få i stand enn å endre internasjonal flyktningsrett fullstendig, men det er ikke sikkert at EU får til dette. Hensynet til beskyttelse av mennesker i nød og ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter må balanseres med hensyn til landenes suverenitet og statens rett til å regulere og kontrollere egen innvandring.
En ting er sikkert: Tilstrømningen av flyktninger til Europa ser ikke ut til å minke i 2016 og noe må skje. Allerede i år har 74 000 flytkninger anommet Hellas. Ulikhetene i EU har kanskje aldri før kommet tydeligere frem. Så langt har ikke EU klart å finne en felles løsning på utfordringene, men ingen land har funnet den alene heller.