EUs rolle som en sikkerhetspolitisk aktør er stadig voksende. Fra sanksjoner mot Russland til atomforhandlinger med Iran har europeisk sikkerhetspolitikk en helt annen tyngde nå enn for ti år siden. Hvordan skal Norge møte EU som sikkerhetspolitisk aktør? I vår serie om europeisk sikkerhetspolitikk snakker vi med politikere og eksperter om hvordan Norge skal forholde seg til et Europa i endring. Forrige gang snakket vi med Bjørn Olav Knutsen fra FFI, denne gang er turen kommet til statssekretær i forsvarsdepartementet Øystein Bø
Sikkerhetspolitikk er et tema i norsk EU-politikk som ikke alltid får så mye fokus og som drukner litt i andre problemstillinger som handel og migrasjon. Hvordan er samarbeidet mellom Norge og EU på dette området?
Jeg opplever at vi samarbeider veldig bra på det sikkerhetspolitiske feltet. Vi har over mange år samarbeidet godt, vi har et spesielt forhold til EDA, European Defence Agency. Nå er vi den sjuende største bidragsyteren til EDAs forsknings- og teknologiutviklingsprosjekter. Og vi har deltatt i operasjoner, både Atalanta og vi har et tilbud inne om å delta i operasjonen i Mali.
Så er vi selvfølgelig veldig opptatt av forholdet mellom EU og NATO, som er vanskelig. Veldig mye på grunn av Kypros-problematikken. Det samarbeidet er noe man ikke har greid å få til ordentlig. Vi ser jo nå at EU i løpet av de siste årene har blitt en viktigere sikkerhetspolitisk aktør. Ukraina viser det veldig godt. EU har de verktøyene man trenger i Ukraina, blant annet på det økonomiske planet. Det var ikke naturlig at NATO skulle inn i Ukraina. EU har sin verktøykasse og NATO har en annen. Det er det samme med Iran og forhandlingene der. Vi ser at EU tar mer ansvar.
EU har i løpet av de siste årene blitt en viktigere sikkerhetspolitisk aktør. Ukraina viser det veldig godt, EU har de verktøyene man trenger.
Dette er en tematikk vi har tatt opp i tidligere intervjuer på siden vår, konturene av en slags arbeidsdeling mellom EU og NATO. Er denne fordelingen av ansvar blitt viktigere de siste årene?
Jeg tror ikke du vil få en formalisert arbeidsdeling, i alle fall ikke nå til å begynne med Men man ser at det er ting EU er bedre plassert til å gjøre. Ukraina er et eksempel. EU er også inne i Somalia og Mali med opptreningsprogrammer. EU gjør en del ting som krever mer økonomiske bidrag enn NATO har i sin verktøykasse.
Er det noe dere har begynt å merke? At EU og NATO samarbeider mer og lener seg mer på hverandre.
Jeg tror ikke det forandrer vår posisjon veldig mye. Vi er jo med i NATO, og som jeg var inne på jobber vi også nært med EU. Men vi må være aktive på begge fronter.
EU jobber med å utarbeide en såkalt «global strategi» og vi har kommet med innspill til den. Arktis og nordområder ting vi er opptatt av.
Som ikke medlem har vi jo ikke like mye å si i EU. Men vi står veldig nært de. Et eksempel: EU jobber med å utarbeide en såkalt «global strategi» (red. anm. en ny sikkerhetsstrategi, den siste er fra 2003), og vi har kommet med innspill til den. Arktis og nordområder ting vi er opptatt av. Men så er det jo opp til EU i hvilken grad de vil ta hensyn til det…
Vil ikke et tettere samarbeid mellom EU og NATO resultere i at vi mister innflytelse? Vi er jo bare medlem av den ene organisasjonen.
Personlig skulle jeg gjerne ønske vi var med på begge sider. Men det er min personlige mening. Jeg mener at vi hadde hatt større innflytelse om vi også var med i EU, men nå er vi ikke der. Og da må vi bruke de åpningene vi har.
EØS-avtalen forplikter oss ikke til å samarbeide så tett på det sikkerhetspolitiske feltet, likevel har vi et tett samarbeid. Hvordan ble vi så gode venner med EU på dette området?
Jeg tror det har vært et ønske, både fra EU og fra vår side, å se europeisk sikkerhet i en større sammenheng. Og å se NATO og EU i sammenheng. Vi er naboer, vi er et fellesskap i Europa, vi har de samme verdiene og mye av det de driver med berører også de som står utenfor EU. Vi innser disse realitetene og da må vi jobbe tett sammen.
Vi er selvfølgelig veldig opptatt av forholdet mellom EU og NATO, som er vanskelig. Veldig mye på grunn av Kypros-problematikken. Det samarbeidet er noe man ikke har greid å få til ordentlig.
I etterdønningene av Ukraina-krisen har Norge fulgt etter EUs sanksjoner mot Russland. Dette følger et mønster hvor vi veldig ofte støtter opp om EUs uttalelser, sanksjoner og utenrikspolitikk generelt. Er dette nærmest en etablert praksis, eller noe vi vurderer fra sak til sak ? Og er det problematisk at valget er å slutte opp om sanksjonene kommer i ettertid?
Jeg har jo bakgrunn fra utenriksdepartementet, og har jobbet veldig mange år der. Når det kommer en forespørsel fra EU om vi vil støtte opp om sanksjoner så gjøres det alltid en konkret vurdering om vi skal gjøre det. Veldig ofte så ender vi opp med den konklusjonen at det lønner seg for Norge å slutte opp til resten av Europa i spørsmål som dreier seg om hele Europa.
Når det gjelder om det er problematisk, ser jeg ikke at det er vanskelig utover det faktum at vi ikke kan være med på å utforme de. Vi må ta en beslutning om dette er noe vi er enige i, og ønsker å slutte oss opp om, eller om det ikke er det. Veldig ofte er det det.
Det at vi har så tett sikkerhetspolitisk samarbeid har blitt kritisert litt for å bli lite diskutert offentlig. Er det en manglende interesse for å diskutere EUs utenriks og sikkerhetspolitikk?
Siden vi tok over i 2013 har vi jobbet med å få sving på debatten om forsvarspolitiske spørsmål. Det er mulig vi blir litt introspektive og ser debatten som angår oss selv veldig godt, og mindre det bredere bilde, men jeg har en følelse av at interessen for dette øker.
Vi må snakke om hva EU faktisk er og gjør, hvis det blir bare enten «ja» eller «nei» får man så mange irrasjonelle argumenter.
Når det gjelder EU-debatten generelt så er den absolutt til stede, men det er nok ikke mye rom akkurat nå for en debatt om Norges tilknytning. Samtidig ser jeg at det er interesse for utviklingen i EU og hvilken vei EU går.
Så det er ikke slik at samarbeidet med EU er drevet av EU-vennlige politikere og byråkrater uten offentlig debatt?
Det er også mange politikere som ikke er EU-vennlige! Mens embetsverket slik jeg kjenner det nok ikke lar dette styre avgjørelsene de gjør til vanlig, de lar politiske føringer styre.
Personlig mener jeg jo vi hadde hatt nytte av å være med i EU. Men jeg ser jo også at sånn situasjonen er i dag, hvor man ikke vet hvordan framtiden ser ut, så er ikke tiden inne for en ny EU-debatt. I hvertfall ikke en EU-debatt som følger et ja-nei mønster. Vi må snakke om hva EU faktisk er og gjør! I en «ja eller nei»-debatt går diskusjonen fort i stå langs kjente linjer.