Skrevet i:

Suksess for De Grønne i Europavalget

Partigruppene i Europaparlamentet må knive om De Grønnes gunst i forhandlingene om toppjobbene.

Europavalget er nok en gang over, 51 prosent av EU-borgerne tok turen for å stemme, og tiden er inne for å ta et lite tilbakeblikk.

Valgets store vinnere var grønne og liberale partier. De Konservative og Sosialdemokratene gikk kraftig ned. Høyrepopulistene gikk frem, men mindre enn det som var forventet på forhånd. I juli starter hundrevis av nye parlamentarikerne i jobbene sine, og utover høsten blir det klart hvem som tar toppjobbene i Kommisjonen, Parlamentet og Rådet.

Tja til EU tar for seg valgresultatene partigruppe for partigruppe og først ut er De Grønne.

Grønne partier har vært representert i Europaparlamentet siden 1984, og deltok først i den løse partigruppen the Rainbow Group. The Rainbow Group var en salig blanding av forskjellige partier og besto i tillegg til De Grønne av bl.a. separatister, regionalister, sosialister og kommunister. I tillegg til de åpenbare forskjellene mellom partiene fantes det også en motsetning mellom frelste EU-tilhengere og ihuga EU-motstandere, blant annet Nei til EUs danske søsterorganisasjon, Folkebevægelsen mod EU, som var en del av grupperingen .

Etter Europavalget i 1989 gikk de grønne parlamentarikerne ut av gruppen og dannet sin egen pro-europeiske gruppe under navnet The Greens. I 1999 inngikk den grønne gruppen et samarbeid med the European Free Alliance (EFA) og ble til Greens/EFA slik gruppen også er kjent i dag. EFA er en gruppering for progressive regionalist og separatist-partier, som kjemper for regionalt selvstyre og løsrivelse, og har bl.a. partier som kjemper for den katalanske, skotske og flamske saken som medlemmer.

I 2004 gikk grønne partier fra hele Europa sammen for å stifte the European Green Party (EGP). EGP var den første partiføderasjonen på europeisk nivå og fungerer i stor grad som et vanlig nasjonalt parti. De samarbeider tett med Greens/EFA-gruppen i parlamentet, men er også åpent for partier i land som ikke er med i EU. I Norge er for eksempel MDG medlem.

Tradisjonelt har grønne partier vært sterkest i Vest-Europa, og særlig i Frankrike, Tyskland og Sverige. Her ble grønne partier stiftet tidlig og lyktes også tidlig i å komme i maktposisjoner. Både i Sverige og Tyskland har De Grønne sittet i regjering og i Tyskland hadde de utenriksministeren fra 1998 til 2005 under Schöder-regeringen.  I dag finnes det grønne partier i nesten alle land i Europa, men størrelse, innflytelse og grad av profesjonalitet varierer drastisk fra land til land.

To av De Grønnes representanter til den tyske forbundsadagen etter brakvalget i 1983. (Kilde: DW.com, https://www.dw.com/en/germanys-green-party-how-it-evolved/a-40586834)

Siden samarbeidet med EFA startet i 1999 har gruppen fått henholdsvis 42, 48, 55 og 50 parlamentarikere ved de fire valgene frem til 2014. Årets valg ble et skikkelig jordskjelv, og De Grønne seilte på en bølge av klimaengasjement til en rekke særdeles imponerende resultater i flere land. Over 20 prosent i Tyskland, 16 prosent i Finland, 13 prosent i Danmark, 10 prosent i Frankrike og helt uforutsette brakvalg i land som Irland, Litauen og Portugal ble fasit. Foreløpig har gruppen økt  opp til 78 seter og er nå det fjerde største partiet i Parlamentet. Samtidig pågår fortsatt forhandlinger, så tallet kan bli enda høyere.

Midt i alt det positive forblir det imidlertid en bekymring at grønne partier sliter med å finne fotfeste i de store medlemslandene i Sør og Øst-Europa. Fra Italia, Spania, Polen og Romania, land med over 163 millioner innbyggere til sammen, kommer bare fem grønne politikere til Parlamentet. Til sammenligning fikk Sosialdemokratene 11, bare fra Romania

Allikevel, med 78 parlamentarikere ligger De Grønne godt posisjonert til å få stor innflytelse i kampen om toppjobbene i EU-institusjonene. Den grønne gruppen har vært klar på at de ønsker å videreføre spitzenkandidat-systemet fra forrige valg. Systemet har har sitt opphav i traktatene, hvor det står det at rådet skal nominere en kandidat til kommisjonspresident “med henblikk på” det forrige Europavalget. Hvordan skal man tolke det? Skal kommisjonspresidenten komme fra den største partigruppen? Partigruppen som økte mest? Partigruppen som gjorde det prosentvis best i flest land? Ikke godt å si. Europaparlamentet tok saken i sine egne hender og argumenterte for at hvert av partigruppene skulle nominere en førstekandidat, kalt spitzenkandidat på tysk, til jobben som kommisjonspresident. Etter valget skulle kun disse førstekandidatene som være kandidater for jobben. Dermed ble Jean Claude Juncker, De Konservatives kandidat, valgt som kommisjonspresident etter at hans partigruppe ble soleklart størst i 2014.

Mange av partiene har kritisert systemet for å favorisere de store partiene og De Liberale nominerte like godt et såkalt “Team Europe” med syv spitzenkandidater før årets valg. De Grønne har imidlertid stilt seg helhjertet bak systemet og har flere ganger sagt at de kommer til å forsøke å blokkere enhver kandidat som ikke har vært spitzenkandidat under nominasjonsprosessen i Parlamentet. Det ville i så fall betydd at favoritter som Christine Lagarde (IMF) og Michel Barnier (sjefsforhandler for Brexit på vegne av Kommisjonen) ville vært uaktuelle. Med 78 parlamentarikere kan det godt tenkes at det vil være umulig å finne flertall for noen kandidat uten De Grønne. Frans Timmermans fra Sosialdemokratene og Manfred Weber fra De Konservative har med andre ord mye å hente på å forhandle frem felles posisjoner med De Grønne.

Det betyr at det kan være duket for historiens grønneste kommisjon i perioden 2019-2024. 

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu