At skandinaviske kommentatorer ikke har evnen til å ta temperaturen på amerikansk politikk, til tross for å være selverklærte eksperter er kanskje tilgivelig, men de er ikke alene.
Joda, det var ikke bare mulig, det var som blant annet Michael Moore så desperat forsøkte å kommunisere, det utfallet med høyest sannsynlighet. Ikke ifølge analytikerne. Ikke ifølge kommentatorer eller U.S.A-eksperter. Ikke ifølge selve valg-profeten Nate Silver. Til og med den selverklærte venstreradikale Youtube programlederen Cenk Uygur (The Young Turks) som i månedsvis har advart mot resultatet snudde på tampen av valget og kastet seg med i hylekoret. Men for dem som forstår radikale krefter var dette resultatet nærmest en selvfølgelighet. Hvorfor Donald Trump blir amerikanernes neste president er ikke så vanskelig å forstå om man setter seg inn i amerikansk politikk eller om man er fattig, sint, arbeidsløs eller frustrert. Hvordan «alle» kunne ta feil er derimot ubegripelig. Eller?
For dem som forstår radikale krefter var dette resultatet nærmest en selvfølgelighet.
De samme analytikerne som kunne avkrefte Brexit, valgsuksessen til Sverige Demokraterna, økt oppslutning for både Jobbik og Front National. Columbia ville stemme for fred. De satt i en sirkel og fortalte hverandre den samme historien. Brukte hverandre som kilde. Gradvis bekreftet de denne ideen for hverandre. De avviste totalt at Trump ville bli Republikanernes presidentkandidat. Da de tok feil, ble de allikevel invitert tilbake for å le litt av sine feil og kunne på nytt garantere at det hele ville stanse her. Nå ville fornuften seire. At skandinaviske kommentatorer ikke har evnen til å ta temperaturen på amerikansk politikk, til tross for å være selverklærte eksperter er kanskje tilgivelig, men de er ikke alene. Amerikanske kommentatorer annonserte også at dette ville bli lett match. Overkjøring. Landslide election.
Det er en mett, frisk, selvrealisert og vellykket eliteklasse som blir spurt om hvordan en sulten, trist, skuffet og forbannet arbeiderklasse vil agere.
Dette er symptomatisk på en gjennomgående manglende forståelse for hvordan underliggende strømninger, følelser og frykt er dominante faktorer for hvordan folk stemmer. Det er en mett, frisk, selvrealisert og vellykket eliteklasse som blir spurt om hvordan en sulten, trist, skuffet og forbannet arbeiderklasse vil agere. I tillegg kan du slenge inn kanskje verdens sterkeste mobiliseringsmaskin, systematiske demontering av velgerfriheten, amerikanske særegenheter og en middelklasse som har båret en forakt for motkandidaten i tiår. La oss ikke glemme en styrtrik overklasse som er lovet astronomiske skattefordeler. Og det hele er båret frem av et klikkmotivert mediasirkus som trodde at de styrte informasjonsflyten og altfor sent innså at de var blitt lurt av et markedsføringsgeni.Ingen PR er dårlig PR, ingen. Donald Trump, som ekspertene har gjentatt utallige ganger, har egentlig ikke kun tatt lønnsomme forretningsbeslutninger gjennom hele karrieren. At han fremdeles er styrtrik nesten utelukkende av å selge sitt eget navn, det var det få som tok inn over seg i et presidentvalg som i praksis handler om nettopp dette; selge sitt eget navn. Men de likte han ikke. Han delte ikke deres verdier. Deres idé om nasjonens fremtid. Han tok ikke hensyn til de underliggende komplekse mekanismene i en globalisert økonomi når han uttalte seg.
Det gjorde visst ikke de heller.
Hvordan kunne Berlusconi beholde makten i Italia i så lang tid? Han var jo uegnet, motbydelig og tidvis verdens største klovn. Fordi politikk handler ikke om dette. Politikk handler om frustrasjon, sinne, glede og kanaler for utløsning av disse. Det handler om følelser. Det handler om realitetsoppfatning. Det handler om at Trump har utvist styrke, ‘autentisitet’ og vært teflon for fornuftig argumentasjon. Republikanerne stilte sitt «beste felt noen gang» og denne fyren viste frem hendene sine og fortalte at penisen hans var større. Så ble han valgt. Republikanerne har bevisst sådd og høstet av misnøyen og hatet i over et tiår. De har lekt med krefter de ikke forstod og som de trodde de kunne kontrollere. Klassisk tabbe for de som flørter med ytre høyre. Nå har den metaforiske kyllingen klekket og returnert til hjemmet sitt for gjøre fra seg. Republikanerne vinner tilbake Det hvite hus og det kan ha kostet dem partiet sitt. Eller?
Denne fyren viste frem hendene sine og fortalte at penisen hans var større. Så ble han valgt.
Under valgsendingene til NRK så det ut som om korrespondent Tove Bjørgaas var nær å ta til tårene da resultatene begynte å åpenbare seg. Dette til tross for at hun er blant et mindretall som har forsøkt å reelt forstå Trump-tilhengere. Men dette har vært en del av problemet. Det er nemlig en distansering og fremmedgjøring fra denne gruppen som har gjort det vanskelig for kommentatorer å forutse resultatet. De har fokusert på de mest radikale kreftene blant selvutnevnte Trump-tilhengere istedenfor å innse at disse kun kommer i tillegg. De var tungen på vektskålen. For ekspertene har totalt ignorert at basen til en republikansk kandidat for president ikke består av ytterliggående «rednecks», den består av den republikanske basen. I underkant av halve landet ville nemlig stemt republikansk uansett. De kunne ikke brydd seg filla om hvor fremmedfiendtlig han var. De satt i månedsvis og lette etter en grunn til å stemme på Trump og så fort de fant den, uansett hva det var, så gikk de og gjorde nettopp det. At dette kommer som noen overraskelse på venstresiden er også merkelig, ettersom de trolig gjorde det samme med Clinton. Men hvorfor var det milliardæren Trump som fikk disse misnøye-velgerne til stemmeurnene?
At man ikke forstår hvordan en kombinasjon av å forbeholde utdanning for de rikeste, avfeie arbeidsløse som sytere, spille på fiendebilder og å friste med noe som blinker kan skape jordskjelv er så historieløst at mindretallet blant analytikerne har blitt helt utslitt av å rope ulv. Interessant nok er dette en utvikling mange mener at har fått utvikle seg særlig under republikanske regjeringer. Så hvorfor er det ikke demokratene som tjener på dette?
Dette er hva som skjer når du tar fra folk håp, muligheter for realisering og systematisk avskriver deres bekymringer.
Demokratene fikk en venstrepopulistisk grasrotrevolusjon drevet frem av idealistisk ungdom servert på et sølvfat av Bernie Sanders. Den eneste mannen med en reell sjanse til å slå Trump i sitt eget spill. De valgte å feie teppet vekk under han til fordel for selve representanten på Washington. Istedenfor å konkurrere om misnøye- og frustrasjonsstemmene slik at denne gruppen kunne rettet sinnet sitt mot de 1 prosent som har skrapt til seg alt overskuddet, så gav de dem kun et eneste reelt alternativ. Hvis de ville vise langefingeren til et system de følte hadde sviktet dem, så måtte de krysse av boksen ved siden av navnet Donald Trump. Dette er hva som skjer når du tar fra folk håp, muligheter for realisering og systematisk avskriver deres bekymringer. Legg det hele i en gryte av hva informasjonsalderen har avslørt er åpenbar korrupsjon og en klype selger av verdensklasse. Finn frem staken du har gitt denne gruppen over 20 år og rør rundt.
Det statistikere vanligvis gjør er å spørre «likely voters», uten å ta inn over seg at hvis en «unlikely» kandidat blir valgt, så er det av nettopp «unlikely voters».
Men hvordan kan meningsmålingene ha tatt så feil? Det finnes en rekke metodologiske forklaringer og mulige feil som trolig vil komme for en dag, men den viktigste vil kanskje vise seg å være utvalget. Det statistikere vanligvis gjør er å spørre «likely voters», uten å ta inn over seg at hvis en «unlikely» kandidat blir valgt, så er det av nettopp «unlikely voters». I tillegg kan man ha gjort den klassiske feilen og anta at alle som ville stemme Trump var villige til å svare ærlig. Men det bør også tas med i beregningen at ikke alle meningsmålinger har pekt på en Clinton seier i det hele tatt. LA Times/USC Tracking og IBD/TIPP Tracking har stort sett pekt i motsatt retning den siste tiden og førstnevnte har med noen få unntak hatt Trump i ledelsen siden starten av september. Ikke overraskende har disse både blitt både oversett og avfeid som feilmålinger av et pressekorps som ikke var villige til å tro noe annet enn at alle var like frastøtt som dem selv. Det er vel ikke utenkelig at noen i LA Times fikk en lønnsforhøyelse denne uken. Øyeblikket selv analytikerne burde forstått hva som var i ferd med å skje, var selvsagt når resultatene på meningsmålingene til de to viktigste enkeltvariablene i amerikansk politikk begynte å rulle inn. Disse tallene ble ikke hentet fra utvalg, men fra «exit-polls», altså fra de som faktisk gikk for å stemme. «Is the country better off» og den absolutt mest kritiske «shares my values/strong leader». 44 prosent av velgerne mente landets økonomiske situasjon var verre enn før forrige valg og på spørsmålet om hva som var viktigst for valget av en president svarte 36 prosent «strong leader» mot 16 prosent «shares my values». Og her ligger nøkkelen. Du behøver ikke ha fått med deg mer Maslows behovspyramide på ungdomsskolen for å kunne tolke deg til utfallet. Før du kan begynne å bry deg om naboen, verdier og moralisme må du først ha mat på bordet. Trump-velgerne gikk ikke til urnene for på stemme på rasisme, kvinne- og homohat. De gikk for å velge president i verdens mektigste nasjon. «Strong leader». Så fikk en flamboyant narsissistisk demagog makten i en imperialistisk republikk ved å love og løse opp i et segmentert urettferdig og korrupt statsapparat. Det har jo aldri skjedd før…?
Snart kommer valget i Frankrike og Nederland, så det er vel bare et tidsspørsmål før de får lov til å uttale seg bastant igjen.
Men hva har de lært? Kommentatorene som feiet alle disse variablene under teppet og kun fokuserte på sine egne og kollegaenes rasjonelle og verdiorienterte grunner til å ikke stemme på Trump. Snart kommer valget i Frankrike og Nederland, så det er vel bare et tidsspørsmål før de får lov til å uttale seg bastant igjen. Det er vel ganske beskrivende at analytikerne hos NRK mot slutten av valgnatten uttalte at de var overrasket over at Trump hadde så stor støtte blant hvite, arbeidsløse tidligere industriarbeidere i rustbeltet. Når Joar Holen Larsen, i et desperat siste forsøk på å ikke ta alvoret inn over seg, kommenterte at Trump ville få store problemer med å forklare hvordan han kunne vinne valget når han i månedsvis så bestemt hadde sagt at valget var «rigget», så slo jeg av tv’en. Hvis jeg ønsket å høre en eldre mann synse vilkårlig totalt uten virkelighetsforståelse så kunne jeg bare hørt på den nye presidenten istedenfor.
Denne kronikken er en redigert og lengre versjon av et innlegg postet på facebook etter det amerikanske valget 09:02 norsk tid.