Historisk perspektiv: hva er den «aktive europapolitikken»?

Etter 1972, da Norge for første gang stemte nei til EU, innførte Trygve Bratteli (Ap) begrepet aktiv europapolitikk. Begrepet har senere blitt brukt tverrpolitisk; europeiske forkjempere i Aps lederskap, men også Elisabeth Aspaker (tidligere Vidar Helgesen) (H)*, Norges europaminister, bruker dette som ledetråd for sitt arbeid. Norge har nå hatt to europaministre. Trenger vi dem?

• Se klippet hvor Bratteli legger frem sine planer om medlemskap i EF.

Den aktive europapolitikken var en kompensasjon for tapet ledelsen i Arbeiderpartiet satt igjen med, etter et knapt nei-flertall i 1972. Ap gikk av etter nok en regjeringskrise, Sentrumspartiene tok midlertidig over, men Brattelis Ap vant nok en gang valget i 1973. Den aktive europapolitikken fikk da som uttrykk utarbeidelsen av en frihandelsavtale (1973) på industriprodukter som senere skulle bli grunnlaget for EØS-avtalen.

Europapolitikken på 1970- og 80-tallet

Trygve Bratteli var en typisk politiker av sitt slag i 1970. Han var aktiv motstandsarbeider og krigsfange under krigen. Bratteli var, i likhet med landsfaderen Einar Gerhardsen, en populær politiker etter 1945. Disse årene formet også hans syn på hvordan Norge skulle opptre mot datidens EU, EEC. «[…] et stadig mer forpliktende samarbeid på alle områder» var i følge ham selv veien for Norge. EU fremmet fred og samarbeid i Europa, og han var derfor sikker på at Norge skulle være en del av prosjektet. Men historien ville det annerledes.

Etter at Norge stemte for første gang «nei» i 1972 søkte Ap-regjeringen, med støtte av SF (dagens SV), seg inn mot Europa på andre måter. SV var og er, kritiske til norsk medlemskap, men gikk med med på Brattelis alternativer. Det var en bedre løsning enn å være passive. Gjennom Europarådet, Nordisk Råd og Vest-Tyskland fikk Norge innpass i Europa.

Forholdet til det nye Tyskland ble også stadig viktigere i etterkrigstiden. Willy Brandt, som var forbundskansler i Tyskland, fra 1969 til 1974, var en Norgesvenn som snakket flytende norsk og hadde bodd i landet i flere perioder mellom 1933 og til krigens slutt. Etterkrigstiden var preget av et anspent forhold til Østblokka under Sovjets okkupasjon av Øst-Tyskland. Men Willy Brandt åpnet for en ny og åpen politikk mot Øst-Europa, «Ostpolitiken», som han også senere fikk Nobels fredspris for.

Hans etterkommer, Helmut Schmidt, var også sosial-demokrat. Disse to figurene bidro til en forsoning mellom Norge og Tyskland etter krigen og førte landene nærmere hverandre samtidig som Tyskland ble stadig viktiger for Norge handelsmessig. Det sterke vennskapet mellom Brandt og Bratteli bør ikke undervurderes i denne «aktive europapolitikken» overfor Tyskland: Tyskland og Norge skulle bli europeiske venner igjen.

Europeere i Norge

Med seg på laget hadde statsminister Bratteli utenriksminister Knut Frydenlund – han var som statsministeren en overbevist europeer, og mente det var viktig at lille Norge tok standpunkt til hva som hendte utenfor Norges dører. Frydenlund er mannen bak sitatet:

Norges nei til medlemskap var intet nei til samarbeid i Europa.

Historisk hadde Norge ført en nøytralitetspolitikk og søkt en brobyggerrolle i verden. Det store smellet for nøytraliteten var da Blücher seilte inn Oslofjorden 9. april 1940. Etter krigen ble Norge medlem av NATO (1949) og var nærmest «tvunget» til å ta et standpunkt mellom USA og USSR under den kalde krigen.

Frydenlund og Bratteli utarbeidet derfor sammen flere mål for utenrikspolitikken, blant annet:

• Å sikre norsk økonomisk interesse i Europa.
• Å motvirke utenrikspolitisk isolasjon.
• Å bygge bro over motsetningene etter den intense EF-striden fra 1972.

Man skulle kompensere for at Norge ikke hadde medlemskap. Man skulle ta del i debattene som ble løftet i Europa, og man skulle være tidlig ute med å hevde norske interesser. Det «å være tidlig ute» har vært mantraet til omtrent alle utenriksministre siden 1972. 

Kontrovers

Et norsk nei betød altså ikke å stenge porten til Europa. Etter nei-et til det norske folk, var det ventet at Regjeringen skulle ta den rådgivende folkeavstemningen til etterretning. Mange reagerte derfor på at Norge tok så mye av Europa inn i Norge. Politikernes tilstedeværelse i Brüssel gjorde mange mistenksomme. Var dette en hemmelig plan for å «tvinge» Norge inn i EU? Utover 70- og 80-tallet liberaliserte man økonomien ytterligere, mens debatten om EF tilsynelatende døde ut blant folket.

Samtidig fortsatte EF sin utvikling. Alternativet fra 1960, organisasjonen EFTA ble betraktelig svekket da Storbritannia og Danmark i 1973 gikk inn i EF. Samtidig som Norge på mange måter hadde fulgt britenes utenrikspolitiske skritt i lang tid, gav Storbritannia opp sitt EFTA-prosjekt etter 13 år. EFTA var ikke nok for dem. Heldigvis kunne Norge fortsatt samarbeide med de resterende nordiske partnerne i EFTA – helt frem til 1995, da organisasjonen ble bestående kun av Sveits, Liechtenstein, Island og Norge. NILS-landene kaller vi dem noen ganger.

Etter flere år med krise på åttitallet, satt Delors-kommisjonen igjen fart på det europeiske samarbeidet. Dette kulminerte i 1986, da ble EF enige om en ny plan, Enhetsakten, som fastsatte en tidsplan for full etablering av det felles indre markedet innen januar 1993. I tillegg ble man enige om nye utvidelser, styrking av organisasjonen, og et mer demokratisk Europaparlament.

Enhetsakten hadde betydning også for utenforlandene. For at handel mellom EFTA-EU fortsatt skulle gå fritt, måtte samarbeidet endres, og det drastisk. Både EFTA og EF ble satt under press: de måtte samarbeide tettere og bli mer dynamiske. Begge organisasjonene gikk ut av forvandlingen med større makt; og mindre til nasjonalstatene.

Nei-siden mente tidvis at Regjeringen ikke respekterte folkeavstemningen da man måtte tilpasse seg EFs forvandlinger, selv utenfor EF. Skulle man måtte følge etter dersom man ikke engang var medlem? Var det slik at Norge ikke hadde noen ryggrad i Brüssel? 

Europapolitikken på 90-tallet

Vi vet alle hva som skjedde mellom 1986 og 1994. EF ble til EU (1993/1994). Gro Harlem Brundtland styrte Norge. Thorvald Stoltenberg, Knut Frydenlunds gode venn, var utenriksminister. Nok en gang sa Norge nei.

Man så at EU (1994) var en langt større og omfattende organisasjon enn EF tidligere var. I Enhetsakten (1986) la man grunnlaget for fellesmarked; med tollfrie grenser og fri handel, internt, mellom landene i EU – utad hadde man den samme tariff- og avgiftgrensene. Dette er dette vi i dag refererer til som det indre marked.

På bakgrunn av denne utviklingen forhandlet Brundtlands regjering frem en ny avtale om fullt norsk medlemskap mellom 1992 og 1994. Nok en gang splittet prosjektet Regjeringen; og nok en gang håpet Arbeiderpartiets ledelse på et «ja» fra det norske folk.

Denne gangen stilte man derimot med et alternativ til medlemskap. Dette var EØS-avtalen. Det var lurt for den Ap-dominerte regjeringen; folket svarte nok en gang med knapt nei. I 1995 skrev man derfor istedet under den mest omfattende internasjonale avtalen i norsk historie; EØS-avtalen. Avtalen knyttet oss til den frie handelen i Europa, og binder Norge til tusenvis av europeiske lover.

EØS-avtalen

EUs nye lover «kommer som en kule», sier jurister [.] – Nils Morten Udgaard

Problemområdene var fortsatt fisk og jordbruk. Også i 1994. De ble derfor stående utenfor. På én side, ønsket man å selge fisk til Europa, men på en annen side, ønsket man ikke å åpne for europeisk fiskeri- og jordbrukskonkurranse. Det ville gjøre det umulig for norske bønder å drive lønnsomt ble det hevdet, og man ville mistet muligheten til å støtte norsk jordbruk i den grad man gjorde. Dette kunne bryte med ett av Norges viktigste prinsipp og nasjonale mål: å opprettholde spredt bosetning samt bygdens sentrale samfunns- og kulturmessige betydning.

Suverenitetsbegrepet; i hvor stor grad norske lovgivere og Norge har selvbestemmelse, har lenge vært et kontroversielt punkt i EØS-avtalen. Det har aldri vært en avstemning over denne avtalen, men generelt har folk et positivt inntrykk av EØS ettersom den er viktig for norsk handel; spesielt kunnskaps- og servicebasert arbeid.

Samtidig har Nei til EU og Senterpartiet  i lengre tid forsøkt å sette lys på avtalens negative sider:

Å melde Norge ut av EØS, og erstatte EØS-avtalen med en mer demokratisk, fornyet handelsavtale, er i dagens politiske situasjon jobb nummer én for Nei til EU, sier Nei til EUs leder, Sps Kathrine Kleveland.

Gjennom EØS-avtalen må Norge forholde seg til de samme konkurransevilkårene som i Europa; de samme arbeidslovene; de samme toll- og avgiftsnivåene med mer. Det er såkalt spillover-effekt som rammer stadig flere samfunnssektorer. EUs representanter beskriver forholdet mellom Norge og EU som tett. Etter 90-tallets somling ble man gradvis flinkere til å implementere EØS-lovgivning; både mer effektivt, og i større grad.

EØS er i praksis innenrikspolitikk, men samtidig har Norge ingen sterk stemme i EU. Avtalen garanterer på ingen måte at vi blir hørt. Tvert imot, da Stoltenbergregjeringen fikk levert en omfattende Europautredning i 2012 (NOU 2:2012) ble det påpekt i hvor stor grad Norge må tilpasse seg EU. EFTA skal sikre oss påvirkning, men den sikrer oss ikke medbestemmelse og norsk tilstedeværelse i Brussel forblir relativt «harmløs». Det dreier seg først og fremst om å være tidlig ute slik at Kommisjonens lovforslag kan reflektere norske interesser, samt lobbyvirksomhet fra norske aktører i byen.

EØS-avtalen ble Norges svar på medlemskap i EU; et slags kompromiss som hverken ja- eller nei-siden er spesielt fornøyd med. Samtidig har man ikke maktet å ta ordentlig tak i avtalen. Norge er avhengig av import og eksport i Europa. Siden Frydenlund og Brattelis tid har man konkretisert mange av de opprinnelig Europa-målene. EØS-avtalen har også tjent våre økonomiske interesser, men de demokratiske problemer ved en så inngripende avtale er sjeldent diskutert eller fokusert på i norsk samfunnsdebatt. Når var sist gang noen partier «turte» å nevne EU under en valgkamp?

2000 – 2015: fra aktiv politikk til europaminister

Stortingsmelding 23 (2005/2006) utarbeidet målsetningene for en aktiv europapolitikk. Tidligere utenriksminister Gahr Støre oppsummerte dem slik:

• At vi vil utnytte felles muligheter.
• At vi vil ta vår del av et europeisk ansvar.
• At vi vil markere våre verdier om fellesskap og solidaritet. Og at
• vi ønsker å bidra til å redusere skillelinjene, ved å arbeide for økt økonomisk og sosial utvikling i Europa, særlig der situasjonen er vanskeligst. Samtidig vil vi sikre en bærekraftig utvikling.

Videre fortsetter han slik om europapolitikken:

Norges tilknytning til EU ligger fast, og slik er det. Med EØS-avtalen, Schengen-avtalen og gode bilaterale forbindelser har vi mange kontaktflater og krysningsfelt med EU og EUs medlemsland. Vi har et godt utgangspunkt.

Utfordringen består i å utnytte mulighetene bedre, mer offensivt. Vi har identifisert handlingsrommet. Nå skal vi bruke det.

[…] Og vi må ikke minst få frem våre posisjoner og synspunkter på et tidlig tidspunkt. Vi må komme tidlig på banen.

Norge deltar med andre ord, frivillig, på flere områder enn handel. Norge bidrar for eksempel som en del av den nord-europeiske stridsstyrken, Nordic Battle Group, som er en del av EUs forsvarspolitikk. Justismessig deltar norsk politi i Europol, det europeiske politisamarbeidet. Norge deltar i et Europa uten grenser gjennom den stadig mer omstridte Schengen-avtalen (1995/2000). Utdanning og forskning er et annet område for europeisk samarbeid, blant annet gjennom Horizon 2020 og Erasmus-utveksling  som også omfatter norske universiteter, høgskoler, forskningssentre og studenter.

Hovedlinjen er at Norge deltar der man har interesser – ved utformingen av den europeiske Energiunionen følger Norge til eksempel spesielt godt med. Vi er verdensledende eksportør av olje, gass og vannkraft – det er klart man ønsker å forme reglene rundt dette. Norge kan også tilby gode teknologiske løsninger til å spare klima og miljø, men man henger etter på implementeringen. De siste årene har EU blitt langt flinkere enn Norge på å redusere utslipp.

Europaministeren

Vidar Helgesen (H) tiltrådte som Norges første europaminister i Høyre-FrP-regjeringen (2013) og Elisabeth Aspaker (H), tok over i desember 2015. Europaministeren jobber ved siden av utenriksministeren, Børge Brende (H), om europaspørsmål og disse kan følges på Regjeringens nettsider.

Da Helgesen begynte i jobben sin, fortalte han ABC Nyheter at han skulle «jobbe hardt for Norge i EU», og uttalte:

EØS-, Schengen- og de 70 andre avtalene vi har med EU, gjør EU-spørsmål til innenrikspolitikk. Politikken for å utnytte avtalene må gjøres på tvers av alle departementer. Og vi må ha en mer aktiv europapolitikk.

Hvordan gjør man dette i praksis? I tillegg til aktivt innspill i EUs egne prosesser, forsøker Norge å samarbeide med medlemslandene. De andre nordiske landene er selvsagt viktige, på bakgrunn av felles syn og interesser og de kan ofte oppdatere den norske delegasjonen på hva som foregår innad i møter vi ikke får delta i. Men EU er et komplekst samarbeid og Norge må derfor jobbe utover den nærmeste kretsen vår om vi skal ha innflytelse. Noen ganger kan Norge påvirke «venner i EU», andre ganger har har de samme eller liknende interesser som oss. Spesielt Tyskland og Storbritannia har vært viktige partnere i Europa, som Helgesen fremhevet flere ganger (her og her).

Det er ikke godt å si hvor effektivt det har vært å ha en norsk europaminister. EU og EØS er overgripende samarbeid som rammer store deler av det norske samfunnslivet. Helgesen er ikke personen som sendes når Norge blir invitert som observatør på ministermøtene om forskning. Da må kunnskapsministeren dra på Norges vegne. Helgesen pleier å si at alle ministrene i Regjeringen også er «litt europaministre».

Koordineringsrollen til europaministeren er derfor viktig – det kan lett oppstå interessekonflikter mellom de forskjellige departementene. Europaministeren kan også bidra til å øke folks kunnskap om og fokus på Norge og Europa – både innad i Regjeringen og utad, i folket, ved å vise ansikt og øke fokus på EU i norske debatter. Men lett er det ikke, kritikerne har hevdet at europaministeren fort blir Regjeringens «grå mus». De aller fleste er enige i at ideen er god, men rollen er utfordrende.

Aktiv europapolitikk er utfordrende for «lille Norge». Man vil ta del, men man vil ikke være medlem. Man vil ha gjennomslag, men man kan ikke alltid få i både pose og sekk. Veien fremover vil si om status quo fortsetter, om vi melder oss helt ut eller helt inn.