Skrevet i:

Drager er kulere enn EU

Den siste sesongen av Game of Thrones utkonkurrer virkeligheten. Vi trenger ikke se hver episode av valgdebattene, men vi burde ta oss bryet å stemme likevel.

Siste sesong av Game of Thrones utkonkurrer virkeligheten. Om snaue tre uker er det valg til Europaparlamentet. 751 parlamentarikere skal representere euroeiske borgere de neste fem årene, men det er som vanlig stille. Alt for stille.

De som velges 23-26. mai i Europa vil sitte i et parlament som i dag, i stor grad bestemmer teknikaliteter, men som mest forhåpentligvis vil bli gitt større makt de kommende årene. Siden 1979 har det vært demokratiske valg til Europaparlamentet (EP), men oppslutningen har siden den tid blitt lavere og lavere:  Statistic: Voter turnout in the European Parliament Elections in the European Union (EU) from 1979 to 2014 | Statista
Statista

Vi kan ikke forvente rekordtall, med andre ord.

I Maastricht møttes fem av de åtte partikoallisjonene hverandre til debatt. Mens norske politikeres landsmøtetaler blir forsidestoff, skorter det på oppslag fra en av de største debattene i valgkampen. I følge YouTube har snaue 160 000 sett debatten. Av 500 millioner stemmeberettigede.

Morten Egeberg, professor emeritus ved UiO/ARENA, senter for europaforskning, avkrefter i Aftenposten: det er en myte at EU styres av byråkrater. Likevel er denne oppfatningen fortsatt dominerende. Men EU er mer enn den rikmannsklubben den var. EU er politkk. EUs vedtak får konsekvenser her til lands og i medlemslandene.

[…] viktige politiske beslutninger, herunder lov- og budsjettvedtak, i siste instans treffes av politikere, ikke av byråkrater.

Ain’t no party like a Brexit party

Det er en spesiell valgkamp vi står overfor. Fordi britene skulle være ute av Unionen innen utgangen av mars, var det ikke akkurat planlagt noen kampanje fra deres side. I midten av april kom likevel erkjennelsen: sannsynligvis kan ikke britene melde seg uten innen oktober. Resultat: partiapparatene mobiliserte lynkjapt. Alt fra valglokaler og tv-stasjoner gjør seg nå klare.

Men det er derimot ikke sikkert at de som stiller til valg, som UKIP-utkast Nigel Farage og sitt nye «Brexit Party» (hint: han visste dette ville skje), vil bli valgt inn i det hele tatt. Theresa May har nemlig fortsatt et håp om å få avtalen i havn før 23. mai. 

We are a people of lions lead by donkeys. 

  – Nigel Farage

Søsteren til Jacob Rees-Mogg, den kjente briten som er en stereotypi på alt erkebritisk, stiller til valg for «The Brexit party» for å vise fingeren til May. Gi Farage en mikrofon og litt publikum, så har du et show. Men det er ikke fullt så morsomt lenger.

Bannon, Le Pen og drømmen om et hvitt, konservativt Europa

Den 9. mars meldte Reuters at yte høyre har doblet sine seter i Europaparlamentet i deres siste meningsmåling. De har riktignok kun 37 av 751 representanter i Parlamentet, men de lager mye bråk.

Marine Le Pen flørter nå med de fleste av Europas nasjonalister. Men ikke amerikanske Streve Bannon. Mannen som sikret Trump valget, og som til tross for hans støtte til politiske prosjekt og en tankesmie, ikke blir tatt imot av europeiske partier slik mange så for seg.

Det hele virker kaotisk for oss. Men for rebellene i europeiske sokkelleiligheter, som er fremmedgjort av det etablerte, har Le Pens entourage en direktelinje til hjerterota.

Jeg heier på Daenerys, ikke Guy Verhofstadt

Det er på mange måter ubeleilig at Game of Thrones sin siste sesong kommer i oppløpet til parlamentsvalget. For mens ytre høyre styrker seg, er det fortsatt relativt mager interesse for valget – kun én av de to politiske thrillerne har seerrekord.

Med så mye på spill ville det vært nærliggende å tro at det europeiske folket hadde hjertet i halsen.

Et utpreget ønske om å gi Europaparlamentet mer makt, og dermed legitimere større del av det europeiske prosjektet, kan slå hardt tilbake de liberale eurokratene.

Det er mer spennende å følge med på kampen mot King’s Landing, enn trause politikere som ikke vil vise en reell forskjell fra den forrige Kommisjonen.

Hvorfor er valgene så usexy?

Spiller ingen rolle hvem som styrer

Der er vi inne på noe. Fordi de færreste merker ikke forskjellen på hvem som styrer EU. Det går som regel greit nok, med noen store blundere som for eksempel de nye internettreglene som kan drepe meme-generator eller debattene om hvor mye privatisering EU faktisk kan pålegge medlemsstatene i kampen om enklere handel og konkurranseregler. Det må bli større rom til politikk i EU. Kommisjonen må få mulighet til å faktisk være en ordentlig EU-regjering, ikke bare bare et forretningsministerium på vegne av medlemsstatene.

Ikke fullt så demokratisk

Det er fint å ha drømmer. Slik som vi spør videointervjuobjektene våre om, men så lenge EU hverken er en fullt demokratisk folkeunion eller en internasjonal organisasjon på linje med FN, er det vanskelig å føle seg veldig ansvarlig. EU må kutte de mellomstatlige institusjonene om de ønsker å bli en union for folket, ansvarliggjort for folket. Det er sikkert nyttig å ha statene med, men det svekker legitimiteten til både Parlamentet og unionens mål for «an ever closer union amongst the peoples of Europe».

Ikke kast restene til Europa!

Verst er likevel mangelen på dyktige politikere; som kan snakke et språk folk forstår; som kan inspirere og som tør å være uenig. Det skader vel ikke å kunne snakke engelsk heller (jeg mener det, Frankrike). For mange europeiske nasjoner sender skittentøyet til Brussel. De som i #MeToo-anklager, de som taper valg hjemme fordi de ikke tess og utdaterte politikere – de sendes med enveisbillett til Belgia, så slipper nasjonale partiapparat ha noe med dem å gjøre.

Her er et enkelt svar: slutt. Send flinke, tillitsvekkende mennesker til Brussel.

Det finnes et par unntak. Guy Verhofstadt fra ALDE slår til i tide og utide (jeg er som dere skjønner fan), og gikk viralt da han kjeftet på Tspiras etter en nesten-Grexit.

Motsatt, finnes det triste eksempelet med tidligere EP-president Schulz fra sosialdemokratene (tysk), som stilte til Kommisjonspresident i 2014, tapte, fortsatte i Parlamentet, gikk av, stilte til valg mot Merkel i Tyskland, og tapte igjen. Han gamblet og tapte, skrev Deutsche Welle. 

En sofastemme = en stemme til de som vil tilbake til mellomkrigstiden

Alle vil si valget til Europa er viktig. Og det er det, men så lenge systemet ikke moderniserer og demokratiserer seg ordentlig, er det ikke rart europeere dropper å ta seg tiden å stemme. Så lenge «vanlige» og moderate europeere dropper valget, gir de derimot en ekstra stemme til ytre høyre.

Ytre høyre er klare for å kjempe for sitt prosjekt fordi de føler seg ikke hørt. Alle vi andre ser truslene, men vi velger å anta «det ordner seg».

Det er ikke lenger sånn at vi kan ta for gitt at det vil ordne seg.

Varmerekorder slås hver måned. Polen har for lengst snudd seg vekk fra liberale demokratiet sine mål. Hvis vi vil at fremtiden skal styres av noen som tar utfordringene på alvor, og vil sikre alle et verdig liv – må europeere ta seg sammen. Ikke så mye. Men nok til at vi unngår en repetisjon av nasjonalismen som mistenkeliggjør og dreper.

For tiden er alt europeere trenger å gjøre: stem på alle de andre. 

 

 

Vil du lese mer om valget?

Del, , Google Plus, Pinterest,

Skrevet av Anne Helene Bakke

• Født i 1994, fra Halden. Bor i Oslo.
• Jusstudent ved UiO. Bachelorgrad i europastudier med engelsk fra NTNU.
• Det mest interessante med EU er de idealistiske tankene bak prosjektet. Hvordan det samler kulturer i hele Europa under ”unity in diversity”-mottoet, og det faktum at EU ikke er en mer eller mindre konservativ eller radikal institusjon, men et demokratisk prosjekt som angår og samler alle på dette kontinentet ved å være uenige.

KONTAKT: anneheba (a) gmail.com

10 posts