Skrevet i:

Brexit – historisk betinget?

I serien ”Professorstafetten” inviterer Tja til EU akademikere til å skrive om Norges forhold til EU. Denne gangen er det Kristian Steinnes, Professor ved NTNU som diskuter sine refleksjoner om Brexit og Storbritannias historiske Europapolitikk med oss.

Embargoed to 2200 Tuesday March 28 Prime Minister Theresa May in the cabinet signs the Article 50 letter, as she prepares to trigger the start of the UK's formal withdrawal from the EU on Wednesday.

I serien ”Professorstafetten” inviterer Tja til EU akademikere til å skrive om Norges forhold til EU. Denne gangen er det Kristian Steinnes, Professor ved NTNU som diskuter sine refleksjoner om Brexit og Storbritannias historiske Europapolitikk med oss.

I sin Bexit-tale på det konservative partiets konferanse 2. Oktober 2016 understreket statsminister Theresa May at Storbritannia skulle fri seg fra EUs overstatlige institusjoner og gjenvinne kontroll både over innvandring og jurisdiksjon. Budskapet var ikke ulikt det statsminister Margareth Thatcher serverte da hun i 1988 slo fast at regjeringen ikke hadde redusert statens innflytelse kun for å se den gjeninnført av en europeisk superstat. Det liknet også Attlee-regjeringens argumentasjon ved inngangen til 1950-årene da den avslo tilbudet om å delta i Det europeiske kull- og stålfellesskapet (ECSC), blant annet fordi de ikke kunne akseptere prinsippet om overnasjonalitet.

Det kan derfor synes som om Brexit og Theresa Mays politikk faller inn i en lang tradisjon i britisk politikk. Men dersom det er slik, hvorfor ble Storbritannia medlem av EF/EU, og er Brexit et resultat av lange linjer i britisk historie?

 

Motvillige briter

Før Storbritannia ble medlem av EF den 1. januar 1973, hadde britiske regjeringer vært gjennom en krevende prosess. Da krigen var over hadde de arbeidet systematisk for å etablere et frihandelsområde i Europa. De hadde avslått tilbud om å delta både i ECSC og invitasjonen til forhandle fram et felles marked (EEC).

En av de fremste ekspertene på britisk Europapolitikk, Alan Milward, har hevdet det var et feilsteg å avslå tilbudet om å delta i EEC-forhandlingene. Imidlertid hadde den britiske regjeringen midt på 1950-tallet liten tro at det ville komme noe ut av forhandlingene. Men da EEC ble ratifisert, og general de Gaulle ble president i Frankrike, var britenes frihandelsplaner i praksis død.

Det satte dem i en krevende situasjon. Selv om EFTA ble etablert i 1960, veide det ikke opp for det tette EEC-samarbeidet. Britiske regjeringer innså at verden var i endring, og at den økonomiske og symbolske betydningen av Samveldet var på hell – noe blant annet Suez-krisen hadde vist. Handelen med EEC-landene økte, men særlig viktig var vurderingen at den ledende kraft i EEC med tiden også ville bli ledende i Europa, og at det kun var et tidsspørsmål før det ble Tyskland. Etter en grundig vurdering endret derfor britiske regjeringer utenrikspolitisk kurs fra inngangen til 1960-tallet og søkte medlemskap i EEC – både i 1961 og i 1967. Begge ble imidlertid stoppet av president de Gaulle.

 

Til tross for motforestillinger ble det altså etablert konsensus i det britiske lederskapet om at deres nasjonale interesser ville være best tjent med fullt medlemskap. Den britiske forfatteren og journalisten Anthony Sampson skrev at det etter hvert var så mange utviklingstrekk som graviterte i retning EEC-medlemskap at det ville vært vanskelig for noen statsminister å stå imot.

 

Utløsende årsaker

Kun et par år etter at Storbritannia ble medlem i 1973 ble betingelsene reforhandlet, og medlemskapet bekreftet gjennom et to-tredels flertall i folkeavstemningen i 1975. Med det var medlemskapsdebatten lagt død de neste 15 årene. Selv om Labour-ledelsen hadde utmelding som en av sine fanesaker gjennom store deler av 1980-tallet, oppnådde de ikke annet enn å plassere partiet på et sidespor. Utmelding ble derimot brakt tilbake i britisk politikk ved inngangen til 1990-årene – utløst av av Maastricht-traktaten og opprettelsen av EU.

For det første ble UKIP (United Kingdom Independence Party) dannet i 1993. Partiet forble lenge et marginalt fenomen i britisk politikk, selv om det i 1999 fikk valgt sine tre første representanter til Europaparlamentet. Det var først ved valget i 2015 partiet fikk gjennombrudd i Storbritannia med hele 12.6 prosent av stemmene. På grunn av valgordningen fikk de likevel kun én representant i Underhuset, men resultatet indikerte at stemningen hadde snudd. Det konservative partiet tapte stemmer til UKIP, og etter hvert meldte konservative parlamentsmedlemmer overgang til UKIP. UKIPs vekst gjorde dermed en vanskelig sak enda mer utfordrende.

For det andre økte EU-skepsisen internt i det konservative partiet, og anti-EU-fløyen ble stadig mer høyrøstet. På Toryenes landsmøte i 1994 ble utmelding satt på agendaen ved at tidligere finansminister Norman Lamont raljerte mot opprettelsen av EU, det indre marked og beslutningen om å innføre felles valuta i en tale til en engere krets av partimedlemmer. Etter hvert ble også statsminister John Major stadig mer presset av EU-motstanderne. Den konservative EU-skepsisen ble også næret av Tony Blairs lovnad om å ta Storbritannia ’into the very heart of the EU’ og innføre Euro da han ble statsminister fra 1997.

Da Lamonts tidligere spesialrådgiver, David Cameron, ble partileder i desember 2005, var han fullt klart over sprengkraften i EU-spørsmålet. Han oppfordret sine partikollegaer innstendig om å slutte å hamre løs på EU. På samme måte som Blair, fryktet han at EU-skeptikerne ikke ville nøye seg med å redusere EUs innflytelse. Flere unge og veltalende parlamentsmedlemmer argumenterte stadig mer kraftfullt at Storbritannia ville være best tjent med å stå utenfor EU – blant andre Danial Hannan, Theresa Villiers og Douglas Carswell. Sistnevnte ble UKIPs første parlamentsmedlem (MP) i 2014 etter at han meldte overgang fra det konservative til partiet.

Medlemskapsspørsmålet kulminerte da Cameron i 2013 følte seg presset til å love en folkeavstemning dersom han ble gjenvalgt. Da han ble gjenvalgt i 2015 og folkeavstemningen annonsert, ble Nei-bevegelsen (Vote Leave) opprettet – etter hvert med Carswell og Hannan blant lederne.

 

Brexit og historien

Brexit-avstemningen sommeren 2016 kan i stor grad tilskrives statsminister Camerons forsøk på å takle et et voksende UKIP og en stadig mer høylytt, selvbevisst og ideologisk anti-EU-fløy. Ved å gi etter for presset og legge et så komplekst spørsmål ut til folkeavstemning, løftet han saken ut av regjeringen og Westminster vel vitende om at utfallet kunne bli påvirket av mange faktorer fra regjerings popularitet til terrorangrep og innvandringsdemagogi.

Likevel hadde Brexit knapt vært mulig uten den lange historien. Britene hadde siden 1950-tallet stått i spagat mellom ønsket om politisk innflytelse og frihandel, og grunnleggende skepsis til integrasjonsprosjektets overnasjonale politiske samarbeid. Siden endringen av britisk Europapolitikk ved inngangen til 1960-tallet, hadde imidlertid skiftende lederskap i Storbritannia, til tross reservasjoner og motforestillinger, vært enige om at medlemskap best tjente britiske interesser.

På mange måter er Brexit et brudd med britisk Europapolitikk de siste 60 årene, ikke bare de 43 årene Storbritannia har vært medlem. Kursendringen ble ikke foretatt i Whitehall, men av et knapt flertall av de som gikk til stemmeurnene og stemte nei til fortsatt medlemskap. Utfallet ble bestemt av en rekke forhold. Undersøkelser har vist at migrasjon spilte en betydelig rolle i avstemningen, og ikke bare bevegelse av arbeidskraft i EU.

Men også britisk selvforståelse som tidligere stormakt og global aktør, ga trolig Nei-argumentasjonen resonans. Det illustrerer hvor sammensatt Brexit-spørsmålet er, og hvor vanskelig det er å si hva som skyldes EU, hva som må tilskrives faktorer som migrasjon, globalisering, fattigdom og konflikter og hva som ligger i ’la longue durée’ – lange linjer i britisk historie og selvforståelse – eller hva vi kunne kalle ’Britishness’.

 

Kristian Steinnes er Professor i moderne europeisk historie ved Institutt for historiske studier ved NTNU, med en doktorgrad i transnasjonale politiske prosesser i Europa og Storbritannia.

Skrevet av Olav Mydland

Olav Mydland

Født i 1991 fra Bærum. Jeg har en bachelor i Europastudier og fransk fra NTNU og en mastergrad i EU's utenrikspolitikk fra Universitetet i Leuven. Studerer for øyeblikket ved College of Europe i Brügge. Har tidligere studert ett år ved Science Po Strasbourg og har fullført Hærens Befalsskole. Er ansvarlig for professorstaffet for TjaEU.

5 posts

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu