Skrevet i:

Annerledeslandet

Kan Macron inspirere norske politikere til å se den nære omverdenen som en del av løsningen?

Igår ble europeeren Emmanuel Macron valgt til den femte republikkens 10. president. Da han kom gående inn for å holde sin første hilsningstale foran menneskemengden som hadde samlet seg foran Louvre, spilte Beethovens “Ode til gleden” i bakgrunnen – melodien som også er kjent som EUs “nasjonalsang”. Symbolikken var blytung. Etter 13 måneder med en nyskapende, inspirerende og uredd kampanje beviste Macron at det fremdeles er mulig å vinne – overveldende – når et europavennlig, åpent og løsningsorientert verdensbilde settes opp mot nasjonalisme og fremmedfrykt.

Den norske valgkampsesongen er i oppvarmingsfasen. Så langt er det dystre utsikter for de av oss som ønsker en politisk dialog som tar inn over seg den nære omverdenen som en del av løsningen, ikke bare en del av problemet:

  • Arbeiderpartiet utfordres av sterke EØS-motstandere i velgermassen, og i en mulig regjeringskonstellasjon med Senterpartiet vil disse få enda sterkere kraft. LO-kongressen denne uken vil sende et viktig signal om hvor avgjørende kravet om reforhandling av EØS-avtalen blir for venstresiden.
  • Fremskrittspartiet vedtok nettopp et nei til EU-standpunkt, og går inn for en reforhandling av EØS-avtalen. Forholdet til Norges viktigste allierte i blant annet håndteringen av migrasjonskrisen ble ikke engang verdiget en debatt på landsmøtet.
  • Venstre – som på sosiale medier hyller valget av Macron – er vel kanskje det eneste liberale partiet i Europa som ikke går inn for EU-medlemskap. Det svekker partiets legitimitet i diskusjonen om lukkede versus åpne samfunn.
  • Senterpartiet er ikke bare mot EU-medlemsskap, de ønsker også å reforhandle EØS-avtalen. Til å være et såpass maktorientert parti innenrikspolitisk, bærer det preg av (i beste fall) realpolitisk naivitet i utenrikspolitikken.
  • SV tror fremdeles at EU er synonymt med kapitalistisk politikk, og utviser manglende vilje og ønske om å forstå hva EU egentlig er.
  • Krf ”wants to have its cake and eat it too”. Norge er best tjent med å stå utenfor EU, men samarbeidet bør styrkes på områder i Norges interesse. Men hvorfor ikke da være for at norske borgere kan bli demokratisk representert i EU-prosessene?

Da gjenstår Høyre, som fremdeles holder stand i EU-spørsmålet. De har frontet en proaktiv og deltagende politikk ovenfor Brussel, men har nok lite å tjene på å fronte europeisk samarbeid i valgkampen. Utsiktene til en valgkamp som lar norske velgere høre våre folkevalgte reflektere over hva Norge vil med Europa, utover det å ikke være en del av det, er stusselige.

Vi kan analysere i det vide og brede hvorfor Norge er annerledeslandet. Det har sikkert mye med fjord, fjell, byskepsis og ordet “union” å gjøre. Romantikken har aldri helt sluppet taket her i nord.

Men det må være mulig å snakke om mer enn lokalpolitikk i det nært forestående stortingsvalget. De neste fire årene vil flere av de største utfordringene for det norske samfunnet komme utenfra:

  • Brexit vil få uante politiske konsekvenser, både politisk og for næringslivet.
  • Migrasjonsstrømmen vil vedvare, og kreve felleseuropeiske løsninger.
  • Klimainnsatsen skal omsettes fra mål til tiltak – sammen med EU, slik klimaforpliktelsen er utarbeidet.
  • Forutsigbarheten i forholdet til USA er borte, samtidig som det sikkerhetspolitiske samarbeidet I Europa intensiveres.
  • Justering av trygderettigheter for europeiske arbeidstagere vil være viktig for å sikre fortsatt fri flyt av arbeidskraft

Ulv, lokalsykehus, byutvikling og eiendomsskatt er legitime politiske saker med direkte betydning for folks liv. Samtidig må vi når vi velger stortingsrepresentanter for de neste fire årene – krevende år på den internasjonale arenaen – vite at vi velger representanter som både har evne og interesse til å reflektere dypt omkring de sakene som må løses i fellesskap med den nære omverdenen, Europa.

Valget i Frankrike og folkeavstemningen i Storbritannia om Brexit viser dessuten dagens politiske skillelinjer går på tvers av landegrensene. Følelsen av å ikke bli hørt i den politiske debatten, av å bli forkjørt og utfordret sosiale, økonomisk og identitetsmessig deles av grupper som finnes i begge disse landene – og i Norge. På samme måte som andre grupper i Frankrike, Storbritannia og Norge opplever at globaliseringen har åpnet døren til verden og gjort hverdagen rikere og mer interessant. Identitetspolitikken forener folk på tvers av Europa – på godt og vondt.

Måtte Macron inspirere norske politikere til å våge å vurdere påstanden om at EU kan være en del av løsningen, ikke bare en del av problemet.

Skrevet av Ingrid Kylstad

• Født i 1985, fra Østfold, bosatt i Oslo
• Studier og arbeidserfaring fra Nederland, Storbritannia og Tyskland
før jeg havnet i Brussel hvor jeg jobbet i 6 år.
• Mitt første politiske minne er folkeavstemningen om norsk EU-
medlemsskap I 1994. Det var ingen politisk oppvåkning, men 1994 la
grobunn for en interesse som etterhvert gjorde at jeg valgte både
studier og jobb som har bragt meg nærmere EU i praksis. Det er
ingen hemmelighet at jeg gjerne skulle sett at Norge var en likeverdig
partner med EU-landene, men det er mange nyanser mellom “ja” og
“nei” og mitt håp er at TJA kan bidra til å gjøre den norske samtalen
om Europa litt mer nyansert.

10 posts

Retningslinjer for kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker! Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv. Vennligst gjør deg kjent med våre regler.

Redaktørteamet Tja.eu