Selv om man finner både Leave-velgere og Remainere blant de skotske separatistene virker det rimelig å anta at Brexit er en av flere viktige forklaringer på hvorfor uavhengighetsbevegelsen opplever medvind. Likevel kan det være mange gode grunner til at et uavhengig Skottland ikke vil være tjent ved å gå inn i EU igjen etter Brexit. Sammenlignet med et fullt medlemskap vil en skotsk EØS-løsning kunne være en klar forbedring fra dagens situasjon.
Britisk overformynderi
Den klart viktigste grunnen til at så mange briter valgte å stemme for å gå ut av EU i 2016 var hensynet til demokratiet, og ønsket om at beslutninger skulle fattes nærmest mulig vanlige folk. Det fremstår som et paradoks at støtten til et uavhengig Skottland ikke er større blant de gruppene som stemte Leave. Skotter opplever en stor avstand til det britiske styret og regjeringsapparatet, på samme måte som briter flest opplever en stor avstand til EU-byråkratiet.
I Skottland stemte et flertall for å bli værende i EU. Samtidig har skottene i liten grad blitt involvert i gjennomføringen av Brexit-prosessen. Resultatet er at skottene i liten grad føler eierskap til Brexit-prosessen, ettersom det er enda et symbol på britisk arroganse og overstyring. Det kan gjøre at Brexit ender opp med å bli den faktoren som får tekoppen til å renne over, og setter i gang en ny folkeavstemning om uavhengighet – denne gangen med flertall for å gå ut av Storbritannia.
Veien videre for Skottland etter Brexit
Spørsmålet som da melder seg er: hvilken EU-tilknytning ivaretar, i størst grad, skotske interesser? Selv om mange i Skottland ønsker en tettere EU-tilknytning enn den typiske briten, er det flere grunner til at et fullt medlemskap ikke er den beste løsningen for skottene.
I 2016 «eksporterte» Skottland varer og tjenester til England, Nord-Irland og Wales til en verdi av nesten 50 milliarder pund. Det utgjør over 60 % av Skotsk «eksport». Over en halv million skotske arbeidsplasser er tilknyttet handelen med resten av Storbritannia, noe som utgjør ganske mye for et land med 5,5 millioner innbyggere. Skottland har med andre ord et helt særegent behov for å kunne fremforhandle en avtale med resten av Storbritannia som sørger for at handelen dem imellom går så knirkefritt som mulig.
Dersom et uavhengig Skottland skulle finne på å melde seg inn i EU etter Brexit ville et medlemskap i tollunionen vært påkrevd. Med dette forsvinner muligheten til å forhandle frem egne handelsavtaler med tredjeland. Skottland måtte med andre ord lagt relasjonen til sin suverent viktigste handelspartner i EU-kurven, og krysset fingrene for at EUs handelsdelegasjon ville ivaretatt deres interesser på en god nok måte. Å la andre forhandle på vegne av seg selv er muligens noe skottene har fått nok av etter 3 år med London-hegemoniet til May og Johnson, i forbindelse med Brexit-prosessen
En av drivkreftene bak Brexit, i England så vel som i Skottland, var at fiskerinæringen gjennom flere år har opplevd at fiskeriressursene i stadig mindre grad kommer lokalsamfunn til gode. For Skottland, som besitter svært store havområder, og har fiskeri som en av sine viktigste næringer er dette av særlig betydning. Gjennom EUs fiskerikvotesystem er det åpnet opp for at trålere fra hele kontinentet kan kjøpe fiskerikvoter, på lik linje med skotske fiskere.
Dette har gått på bekostning av flere lokale arbeidsplasser, det nasjonale eierskapet til fiskeriressursene, og bærekraften i næringen, i følge interesseorganisasjonen for den skotske fiskerinæringen, Skottish Fishermens Federation. Flere representanter for den skotske fiskerinæringen har trukket frem EØS-landene Norge og Island som eksempler på hvordan man i stedet kunne organisert næringen. Fiskerinæringens kampanjegruppe for Brexit, «Fishing for Leave», håper på at en overgang til et nasjonalt system for forvaltning og utdeling av fiskekvoter vil kunne gjøre at den britiske fiskerinæringen vinner tilbake nærmere 70 % av landets fiskeriressurser. Gjennom et fortsatt EU-medlemskap vil skottene derimot måtte se langt etter å gjenvinne kontroll over fiskeriforvaltningen sin.
De to faktorene som kan gjøre det fristende for skottene å se på muligheten for en egen tilknytningsform med EU er altså:
- Behovet for å kunne fremforhandle egne handelsavtaler
- Ønsket om å sikre forvaltningen av landets fiskeriressurser
Skottland i EØS – i norsk interesse?
Som nordmann høres disse hensynene unektelig litt kjente ut. Skottland deler mange av de samme interessene i møte med EU, som vi i Norge ivaretar gjennom EØS-avtalen. Med mindre den tilspissede retorikken og polariseringen i Storbritannia har gjort for mye skade for måten EU diskuteres på, er det ikke utenkelig at et uavhengig Skottland ender opp på den samme mellomløsningen som Norge i sin tid gikk for. En slik løsning ville sannsynligvis vært i både Skottlands og Norges interesse.
Å slippe elefanten inn i porselensbutikken kan være en god idé om man har som utgangspunkt at man egentlig vil ha en helt ny butikk.
Siden 2016-avstemningen har det vært en pågående debatt i Norge om muligheten for et Britisk EFTA-medlemskap. Jeg tror at noe av grunnen til at en del nordmenn ønsker å få 66 millioner briter inn i EFTA-klubben er at det vil kunne skape ringvirkninger for EFTA-EU-dynamikken som rokke ved noe av EØS-fundamentet, og med det være et godt utgangspunkt for å presse frem forhandlinger om en ny handelsavtale. Å slippe elefanten inn i porselensbutikken kan være en god idé om man har som utgangspunkt at man egentlig vil ha en helt ny butikk.
Likevel er det viktig å ha i bakhodet at Storbritannia og Norge har svært ulike interesser på flere områder. Dersom Norge og Storbritannia skulle stått sammen i forhandlinger med EU (og eventuelt andre tredjeland) ville vi fort kunne blitt overkjørt og fått handelsavtaler som i mindre grad tok hensyn til særnorske interesser, på samme måte som vi måtte ofret egne interesser dersom vi, som EU-medlem, skulle latt unionen forhandle på vegne av oss.
Med Skottland er tilfellet noe ganske annet. Skottland og Norge har har mer til felles, både politisk og økonomisk, som gjør et tett samarbeid naturlig. Vi har mye vi kan enes om hva gjelder politikk tilknyttet primærnæringer som fiske og jordbruk. Utenrikspolitisk ligger vi nært hverandre og energipolitisk har vi allerede et tett samarbeid. Vi har like næringsstrukturer, hvor stor grad av verdiskapning skjer i distriktene. Vi er også opptatt av å opprettholde levende bygder og opprettholde spredt bosetning. Å få inn Skottland som et ekstra EØS-land kunne bidratt til å styrke vår side av forhandlingsbordet i møte med EU, uten å samtidig skape store interne spenninger.
En styrket EFTA-blokk
Med Skottland på laget vil det for eksempel være større muligheter for å gjenreise EØS-avtalens to-pilar-system, som har vært under stort press de siste årene. Som følge av opprettelsen av flere svært autonome EU-byråer med varierende grad av innflytelse over EØS-landene, er det ikke lenger et klart skille mellom EU-sfæren og «EFTA-sfæren», slik to-pillar systemet i sin tid la opp til at det skulle være.
Suverenitetsoverføringene til EUs finanstilsyn og til energibyrået ACER, innebærer for eksempel begge at et organ som vi ikke er medlem av, kan fatte beslutninger over norsk politikk, enten gjennom direkte reguleringsmyndighet som i tilfellet med finanstilsynet, eller indirekte gjennom kopi-vedtaks-institusjoner som RME (Reguleringsmyndighet for energi).
Begge deler viser et dårlig politisk håndverk. Tilslutningene til flere av EUs byråer vitner om halvhjertede forsøk på å omgå intensjonen i to-pilar-systemet. Med et sterkere EFTA vil en mer konsekvent tilnærming til suverenitetsavståelser og myndighetsfordeling mellom EU-landene og de øvrige EØS-landene tvinge seg frem. Dersom EØS-rammeverket plutselig omfatter to land av vesentlig størrelse på vår side av forhandlingsbordet, vil det kunne lede til en opprydning i EØS-regelverket.
Dersom utfallet av Brexit blir at skottene omsider kommer seg ut av Storbritannia, kan dette åpne nye dører både for Skottland og Norge. Gjennom en skotsk inntreden i EØS vil vi kunne få en bedret forhandlingsposisjon overfor EU, noe som gir oss større muligheter til å sikre at EØS-regelverket er tilpasset våre interesser.